Jeg hadde et blogginnlegg i februar
http://lillasjel.blogg.no/1360926130_skal_skal_ikke.html
Det hadde gått opp for meg at jeg lager mine egne begrensinger
Hver dag gjør jeg dette
Det er en idiotisk greie, men ikke så enkelt å slutte med
Jeg er blitt utrolig mye flinkere, men dog, en bit igjen
Det er vel ikke så mange av oss som tør alt, er det vel
Jeg er så heldig å få være med i et revylag som er som en familie
Alle støtter hverandre, ingen er sure og ingen er drittsekker
De begrensninger jeg setter meg der, er derfor kun mine egne
Jeg kan ikke skylde på noen andre
Jeg hadde i utgangspunktet sagt at jeg ikke kunne være med, så alle roller var opptatt
Jeg tenkte da, at skal jeg på scenen, så dukker det opp noe
Dukker det ikke opp noe, så er det ikke meningen jeg skal dit
Jeg var likevel stolt av meg selv for at jeg hadde møtt opp og fulgte øvingene
Det er lærerikt og spennende å se en instruktør jobbe
Instruktøren gjorde om en monolog til en sketsj
Jeg spurte om jeg kunne få den rollen
Det var en liten rolle, nesten som en statistrolle, men akkurat passe for meg
Når vi startet å øve var jeg nervøs
Jeg var ukonsentrert, jeg husket ikke de få repilikkene jeg hadde
Jeg hadde prestasjonsangst, livredd for ikke å få til de få replikkene og instruksjonene jeg hadde
Jeg følte at den personen jeg brukte å være før, den var ikke der
Denne jeg hadde å gjøre med nå, var mye mer fjern og vanskelig å jobbe med
Den bittelille rollen ble ikke så enkel som jeg hadde forespeileet meg
Det var nesten som om jeg satt i min egen lille boble og ikke hørte hva medspiller sa
Innimellom skvatt jeg til live da ,og da visste jeg ikke hva jeg skulle si
Til slutt måtte jeg igjen ta med meg selv på kammerset og snakke hardt til meg selv
Nå må jeg holde opp
Gjør så godt du kan, det får være nok
Jeg fortalte til instruktøren hvordan jeg hadde det og det hjalp
Det å sette ord på det, det var nok til at det løsnet
I tillegg hadde jeg doblet medisnkvoten min så formen steg dag for dag
Når man har lavt stoffskifte, hører det med å ha dårlig konsentrasjon og hukommelse
Nervene slapp taket mer og mer, dag for dag
Og etterhvert storkoste jeg meg sammen med de andre, en fantastisk gjeng
Jeg trekte meg litt til side innimellom for å hvile hodet
Jeg har jo en supersensitiv hjerne som hele tiden suger til seg inntrykk, så litt ro gjør underverker
http://lillasjel.blogg.no/1348838871_hysensitive_hjerner.html
Vi har tv-skjermer backstage og det å sitte der og følge forestillingen er herlig
Det å høre folk le i salen, det er så fint, det gjør en så glad
Det er jo det som er drivkraften bak det en gjør
Det er så kjekt å få være med på det
Jeg er derfor glad jeg vant over mine begrensninger denne gangen
Det er moralen i historien i dag, la deg ikke stoppe
Se hvilke begrensninger du selv skaper for deg selv
Det er kun du selv som kan gjøre noe med dem
Skyld ikke på andre, vil du nok, da finner du løsninger
Livet er for kort til at vi skal sitte hjemme og ikke tørre det vi gjerne vil
Jeg er takknemlig for at jeg ble mottatt med åpne armer av alle, selv så lite jeg har bidratt
En varm takk til Øystein som øvde tålmodig sammen med meg
En stor takk til Marit, instruktøren
Og en stor takk til meg selv
I dag
Her synger vi avslutningssangen, Raumasangen, som vi bestandig avslutter revyen med
Bildeserie fra Åndalsnes avis: http://www.andalsnes-avis.no/bildeserier/article7251545.ece#3
5 forestillinger,1299 billetter solgt i en kommune med 7500 innbyggere:
http://www.andalsnes-avis.no/kultur/article7263591.ece
I want to get more comfortable being uncomfortable.
I want to get more confident being uncertain.
I don?t want to shrink back just because something isn?t easy.
I want to push back, and make more room in the area between I can?t and I can.
~ Kristin Armstrong
♥ Rivers in the Ocean