God morgen fra Arthur Findlay.
Nå er jeg ferdig med velkomstkvelden, jeg har fått gruppe og lærer.
Og begynner å senke skuldrene.
En liten morgentur ut etter frokost, før første samling.
I går kveld fikk vi hilse på lærerne.
Det er en lærer som kom nå i kveld.
Allerede ble vi kastet inn i noen oppgaver, for at vi skal komme i gang.
For min del, ble det to herlige menneskemøter.
I den ene oppgaven fikk vi et kort.
på baksiden skulle vi skrive en notat til den som skulle få kortet.
Så skulle vi finne en person og utveksle hva vi hadde skrevet.
Dette kortet fikk jeg.
Jeg hater jo slike håndskriftsoppgaver, for jeg skjelver jo på hånda og har utfordring med å skrive.
I den andre oppgaven skulle vi fylle inn om oss selv.
deretter hva vi trodde en annen hadde skrevet om seg selv og så skulle vi finne noen å samarbeide med.
Jeg ergrer meg litt over at jeg var i ferd med å tegne en stjerne som jeg tenkte min samarbeidspartner hadde valgt for seg selv, men endret til et hjerte.
Så viste det seg at hun hadde tegnet en diamant og den ser jo ut som en stjerne.
Slik går det når man blander inn hjernen.
Best å følge det som kommer først.
Så fikk vi hvert vår nøkkelring med bilder av ulike medium.
Tidligere hadde vi gjort en meditasjon der Eileen leste opp en rekke navn på kjente medium.
Vi skulle notere oss hvis noen spesielle utmerket seg i hodet vårt.
Jeg husket Helen Duncan og Estelle Roberts.
Så fikk jeg “tilfeldigvis” en nøkkelring med bilde av Estelle.
Så ble det en aperol i baren og så senga.
Jeg må ha litt alenetid og stillhet.
Men sannelig, se der.
“Tilfeldigvis” er det bilde av Estelle på veggen utenfor rommet mitt.
Jeg sov noenlunde bra, men drømte at det var en hel gjeng som bråkte utenfor rommet mitt.
Jeg var ute flere ganger og klagde.
Inne på rommet igjen, tenkte jeg at gurimalla, gikk jeg rundt i gangene, uten klær?
Da bestemte jeg meg for at aldri om jeg skal hit uten å ha bad på rommet.
Det er nemlig smekklås, så jeg kommer til å låse meg ute så jeg må i resepsjon etter nøkkel.
Og jeg kan jo glemme å kle på meg.
Deretter fortalte lærer Irene om Helen duncan, som er er kjent medium i England.
Hun drev med Fysisk mediumskap
Hun så ånder fra hun var liten og fikk streng beskjed om å holde stilt om det, hvis ikke ville hun bli utstøtt i samfunnet.
En gang var det en leteaksjon etter doktoren i byen og hun sa hvor han var.
Da ble hun arrestert for å være en heks.
Hun levde 1887~1956.
En gang på skolen, skrev hun på en tavle noe hun ønsket svar på.
Når hun etterpå så på tavlen, var svarene skrevet helt av seg selv.
En gang hun var på besøk hos en venn, kom broren hennes, Henry, tilbake fra krigen.
Hun hadde hatt et indre bilde av han og han hadde sett et indre bilde av henne når han var i skyttergravene. Så når de så hverandre visste de at de hørte sammen.
Hun fikk vite at hun var clearvoient, hva er det tenkte hun. Hun trodde hun var syk.
Hun kunne snakke hebraisk, uten å ha lært det
Hun jobbet med fysisk mediumskap. Det kan være tøft for kroppen.
kroppen produserer en slags masse, ektoplasma og ut fra det kan det danne seg personer eller gjenstander.
https://no.wikipedia.org/wiki/Ektoplasma
Hvis noen tar på det, trekkes det inn i kroppen igjen og kan skade den.
Helen Duncan var ute for et sånn episode, der politi i salen, grep inn og skulle kjenne på ektoplasmaen og etter det slet hun med helsen
Diverse bilder med ektoplasma.
Jeg kom i gruppen til Debra.
Vi er kun 10 personer i min gruppe.
Det føles betryggende.
Her kan jeg slappe av.
Jeg var i samme rommet i fjor.
Blåfargen er beroligende
I fjor var maten så som så.
Nå ser det ut som det har bedret seg igjen.
Man blir gruelig sulten når man jobber med energier og måltidene er viktige avbrekk.
Og gubben er nok misunnelig når jeg spiser creme brulé.
Det spiser han nesten hver dag når vi er på cruise.
Da er jeg klar for automatskrift.
Jeg skriver jo hele tiden til folk, personlige readinger, også fra de som har gått bort.
Men ingen styrer hånden min.
Jeg får ordene i hodet, men jeg skriver selv.
Det hadde vært gøy hvis jeg kunne lære meg å gi slipp og la noen andre skrive.
Ja, her var det ikke mye leselig.
Men det var interessant å se at det forandret seg underveis.
Så hvem vet, nå må jeg hjem og øve.
Og jeg sliter jo med handikap når jeg skal skrive for hånd.
Og når jeg i tillegg sitter med et skrivebrett på fanget og penn og papir, ja det er håpløst.
Jeg må sitte godt hvis jeg skal være i transe, ikke føle papiret forsvinne.
Men gøy å se at skriften endrer seg.
Nå har vi spist middag og er klar for spirituell gudstjeneste.
Der er det fin musikk, visdomsord, en bønn, pluss at de tar ned noen av de pårørende til de i salen.
Alltid spennende å være med på.
Jeg gleder meg.
I dag