Ja, det er bare å si det som det er.

Det smalt og jeg falt.

Jeg har snakket denne uken om å rense det gamle vi bærer på.

Om det er mulig å rense det, slik vi renser energier i hus.

Min logiske sans sier meg at det kanskje da blir lettere å bære på.

Om det stemmer, ja det vet jeg ikke.

Jeg er også litt vinglete, for jeg tror jo egentlig ikke jeg kan styre hvordan healingen virker.

Og er det egentlig forskjell på healing og rensing?

Men jeg er i læring og jeg har ikke fasiten.

 

Jeg kjente at jeg var litt sånn molefonken en kveld.

Dagen etter stekte jeg brød.

I det klokka plinger ferdig, ser jeg i ovnen og ser at de er hvite.

Det slår meg at jeg har glemt å stille opp temperaturen til 200.

Jeg har stekt de på 150.

Og der smeller det, akkurat i det øyeblikket.

Alt det gamle overmanner kroppen min på et sekund.

Autopiloten slår plutselig inn etter å ha vært ute i drift i årevis.

Den sier DU ER UDUGELIG

Jeg får stilt opp temperatur og gråten tar meg.

Her er beviset på at jeg er udugelig

Jeg hikster og hulker og gråter.

I det øyeblikket er alt av fornuft borte.

Det hjelper ikke å si at dette er bare tull, selvfølgelig er jeg ikke udugelig.

For det er slik jeg føler meg akkurat da.

Hele kroppen føler det.

Hvorfor er du så tykk, skal du ikke prøve å gå ned noen kg?

Hvorfor vil du ikke arbeide?

Hvorfor er det så rotete hos deg?

Det er bestandig slikt styr med deg.

 

Ordene som ble sagt ble nok sagt uten at det ble forstått hva de innebar.

Likevel bar jeg de med meg og de fikk vokse og vokse.

Jeg la de i haug.

Hvorfor høres du så sint ut?

Hva gneldrer du etter?

Du er så sta og egen.

Du er så kritisk og belærende.

Jeg ble ofte misforstått for jeg mente det ikke sånn, men jeg hørtes sånn ut.

 

Det gikk mange år med selvransakelse før jeg innså at jeg er alt dette.

Jeg er alt dette, men det er ok.

Jeg er nemlig så mye mer.

Og alt jeg er, kan jeg bruke til noe.

Jeg hadde sluttet fred med meg selv.

Trodde jeg.

Men der stod jeg og hulket og kjente på hele kroppen hvor udugelig jeg var.

Klumpen i magen ble som et fjell.

Det jeg hadde av krefter rant ut av meg.

Her var beviset på at jeg er udugelig.

 

For de som ikke har opplevd å bli overmannet av følelser, kan dette høres patetisk ut.

De har ikke mulighet til å kunne forstå det.

Dagen etter hadde jeg et par ærend som måtte utføres, men beina skalv og jeg hadde nesten ikke styrke til å stå og gå.

Når jeg skulle lage salat, måtte jeg ha hvilepause midt i.

Det psykiske blir nemlig utrolig fysisk.

Man mister kontrollen over kroppen sin.

Det fyller hele kroppen din.

Du kan rope ta deg sammen til meg så mange ganger du vil.

Jeg har ikke en sjanse i havet.

Det er et fjell inni magen min, en stor diger klump.

 

Jeg gjør det jeg må gjøre, nemlig snakke til meg selv.

Jeg tar den lille jenta inni meg som er såret.

Jeg sier du vet at dette er gamle følelser, ikke sant?

Ja snufser hun.

Du vet at dette ikke har rot i virkeligheten?

Hvorfor føler jeg det da?

Jo du har åpnet et gammelt sår som har vært lukket.

Nå skal vi rense det.

Jeg ber om å få healing.

Jeg sitter minst en time.

Jeg tar en Ibux for hodepinen som siger innpå.

Det roer seg ned etterhvert, men etter to dager er det enda ikke helt over.

 

Fornuften er tilbake.

Jeg vet at jeg ikke er udugelig.

Jo da, det er mye jeg ikke er flink til og tykk er jeg fortsatt, men jeg er også god til mye.

Og jeg skriver ikke dette for at noen skal synes synd i meg, at jeg fisker etter sympati.

Det har jeg ikke bruk for, for det hjelper meg ikke.

Jeg skriver for alle de som ikke har ordene som forklarer hvor vondt det er når dette skjer.

Når det du bærer på, overmanner deg og du blir hjelpesløs.

Vi legger nemlig på lager det vi føler.

Helt fra vi var barn, lagrer vi.

Lag på lag på lag.

Vi dekker over og vi glemmer eller vi tror vi er ferdig med det, slik jeg var bombesikker på at jeg var.

Kom dette nå for å bevise at jeg vil aldri bli kvitt det?

Eller kom det for å vise meg at, ja, jeg kan rense det?

Er jeg på riktig vei, skal tro?

Humøret er ihvertfall tilbake, om kroppen fortsatt er litt matt.

Jeg stikker nesa i boka mi, for for meg, er det det som hjelper mest.

Da roer tankene seg og kroppen får hvile.

I dag

 

ps. Når sola kommer tilbake, skal jeg opp på fjellet igjen.