Jeg har skrevet før om merkelige tilfeldigheter.

http://lillasjel.blogg.no/1448715915_en_tilfeldighet_til_d.html

http://lillasjel.blogg.no/1441740318_tilfeldigher__hva_er_.html

http://lillasjel.blogg.no/1448447706_enda_mer_tilfeldighet.html

Er det hjernen vår som arbeider frem de tingene vi har fokus på.

Er det noen som hjelper oss eller er det rett og slett heldige tilfeldigheter.

Jeg hadde en sånn spesiell opplevelse denne uken.

Jeg har skrevet i et tidligere innlegg at jeg har lyst til å jobbe mer med auragrapher.

Det kan dere lese om i dette innlegget 

http://lillasjel.blogg.no/1504688061_auragraph_og_blomsterreading.html

 

Jeg liker når fargene flyter litt utover,mer akvarellaktig.

De passer inn i rytmen min.

Når jeg skriver inspirerte innlegg, er jeg i en rytme.

Den samme rytmen er jeg i når jeg lager disse.

Jeg har skrevet før om denne rytmen.

http://lillasjel.blogg.no/1497943165_jeg_er_i_en_rytme.html

http://lillasjel.blogg.no/1492596021_finn_din_egen_rytme_lille_venn.html

Innlegget i dag, er ikke skrevet i rytme.

Derfor er det langt og omstendelig.

 

Jeg var derfor henrykt når jeg hørte på TV en israelsk forfatter, David Grossman, fortalte at han var i en rytme når han skrev.

https://tv.nrk.no/serie/brenner-og-babel-paa-svalbard/MKTV55000117/24-09-2017

Hør, nærmest skrek jeg til gubben, hør, slik er det.

Selv om jeg skrek det høyt, tror jeg ikke han helt hørte det.

Han er vant til mine utbrudd og førte fortsatt pennen konsentrert om sudokuen, helt uberørt.

Uberørt var derimot ikke jeg, jeg var henrykt.

Et av de jublende lykkelige øyeblikkene av bekreftelse på at det er ikke bare meg.

Noen andre, en stor forfatter, sier det samme.

Ja, det kan jo hende han har lest Lillasjel, eller tja, kanskje ikke.

 

Men nå sporer jeg av, det var auragrapher.

Skal man tegne, må man ha noe på tegne med og på.

For ca 20 år siden, kjøpte jeg noen akvarellfargeblyanter.

Når man har vann på det man tegner med de, flyter utover.

Jeg ser for meg også at jeg skal ha noen fargestifter, men de må jeg få tak i senere.

Hjertet sier nemlig at jeg skal ta det helt med ro.

Alt vil bli gitt meg.

Men hvis noen vet om at det finnes fargestifter som kan være litt akvarellaktig, så send meg en melding.

Men hvor er de blyantene, 20 år er litt lang tid.

Jeg tror de ligger i en IKEA eske på garderoben, men jeg orker ikke begynne lete enda.

Jeg skal jo ikke stresse med dette.

 

Så skjer dette.

Jeg ligger på sengen og leser.

Vi har soverom på loftet.

Jeg må ned og tisse litt.

På veien ned trappa, er det en avsats full av gammelt rot.

Jeg aner ikke hva som er der, for jeg later bestandig som jeg ikke ser rotet.

Ser jeg det, bør jeg rydde, ikke sant.

Er det usynlig, ja, da slipper jeg.

Dere skjønner den.

Men i det jeg passerer ned forbi der, sklir brillene mine ned på nesen.

Briljante meg tenker at da kan jeg legge brillene her på avsatsen og plukke de opp når jeg går opp igjen.

Jeg gjør det jeg skal og springer opp og under dynen igjen.

Fillern, brillene glemte jeg jo.

Opp igjen, ned for å hente de.

Og hva ser jeg da. 

Sammen med brillene ligger fargeblyantene  jeg ikke har brukt på 20 år.

Der har jeg nok lagt dem for at jeg skulle vite hvor de var.

De har nok ikke ligget der i 20 år, men sikkert siden vi tømte det rommet, som nå er healingrommet.

 Så noen år er det, ja som sagt har rotet vært usynlig.

Der ligger også en pakke akvarellpapir kjøpt for kr34 i 1997.

Når du ser bildet, så spør deg selv hvordan det er mulig.

Hvirdan kan hjernen min overse blyantene når jeg går opp og ned den trappen hver dag, i årevis.

Og hvorfor skulle jeg legge brillene akkurat der når jeg aldri har gjort det før.

Ja, at hjernen ikke ser ting, det er jeg klar over.

Likevel synes jeg det er fascinerende.

I dag