Jeg liker å skrive om hvordan vi kan gjøre en forskjell i verden.
At vi kan gjøre det, med å være oss selv.
Vi påvirker de vi møter med måten vi er på.
Av og til kan det derfor være lurt å ta en liten analyse på hvordan vi er i møte med andre mennesker.
I dag skriver jeg om to personer jeg har vært så heldig å møte i høst.
I vår sendte jeg et ønske opp i luften.
Jeg skulle på kurs i England i august og ønsket reisefølge.
Jeg ønsket meg to personer, for da kunne vi ta taxi og slippe buss, fra Heathrow til Stansted.
Og i god tid før avreise, meldte de seg via Lillasjel.
De ville være med meg på tur. Merete og Solveig.
I det jeg ser inn på profilene deres på Facebook, ser jeg at de er venner.
Det viser seg at de har møttes før, på en reise til John of God, i Brasil.
Nå hadde de bestilt på Arthur Findlay spritual college og tatt kontakt med meg, uten å vite om at den andre hadde gjort akkurat det samme.
Merete bruker rullestol.
Hun har en sykdom som heter Lipo dystrofi.
Hun mangler underhudsfett fra knærne og ned på begge beina og på begge armer fra albuene til fingerspissene.
Hun er Ikke født slik, det har kommet i voksen alder.
Ble ille etter hun fikk barn / graviditet.
Hun hadde sår som ikke grodde og hun kunne til slutt ikke gå, så hun ble avhengig av rullestol.
Skulle de ut på noe, måtte mannen hennes, bære henne ut i bilen.
All verdens behandling ble prøvd, uten resultat og til slutt sa de rett ut til henne på sykehuset at de visste ikke hva mer de kunne prøve.
De gav rett og slett opp.
Merete hørte tilfeldigvis om healeren, John of God, i Brasil.
Hun bestemte seg for å dra dit.
Helt alene, i rullestol, uten å kunne gå, dro hun til Brasil.
Tenk på det neste gang du gruer deg for å dra et sted alene.
Jeg er nervøs nok selv om jeg har to velfungerende bein.
Merete nekter å se at noe er vanskelig.
Hun har et pågangsmot og en positivitet av de sjeldne.
Hun dro til Brasil hun.
Hun satt i rullestolen sin foran healeren.
Han ser på henne og ber henne reise seg og gå bort til veggen og tilbake.
Det gjør hun og hun greier det.
Hun drar hjem igjen og oppdager at sårene sykehuset har gitt opp, begynner å gro.
Hun har vært flere turer i Brasil etter dette.
Fortsatt har hun sykdommen og fortsatt må hun ha rullestolen, men nå får hun også til å gå litt.
Det er en stor lettelse i hverdagen.
Det kan vi alle tenke oss.
Og reise gjør hun, helt alene med en ukuelig optimisme om at alt går bra.
Hun elsker å fotografere.
Hun har til og med hatt utstilling i Oslo.
Hun lar seg ikke stoppe om hun har noen begrensninger.
https://www.facebook.com/Merete-Elvakers-fotorom-1071099479616493/?fref=ts
Så var det Solveig.
Hun er også en stor optimist.
Dere må bare ikke tro at jeg er så innmari positiv bestandig, selv om jeg skriver mye om nettopp det.
Jeg er ytterst forsiktig av meg og tar alle forhåndsregler, om alt som kan tenkes å skje, når jeg er på reise.
Sammen med disse to, er jeg pessimisten, stadig på vakt.
Flere ganger sier Solveig at vi må stole på at det går bra.
Etter at vi kom hjem igjen, fikk Solveig store smerter i underlivet.
Hun tar kontakt med lege, han tar prøver og sier at dette ser helt fint ut.
Solveig derimot, hun vet at dette ikke er fint.
Hun forlanger mer undersøkelse.
Hun har en stor svulst, eggstokk-kreft, med spredning.
Hun har bestemt seg for at hun skal reise mye dette året og en tur til Italia, nå i høst, må avlyses.
Tror dere Solveig nå gir opp.
Nei, hun bestemmer seg for at sykdommen også er en form for reise.
Avisen ønsker en sak om henne og hun stiller opp.
Hun bestemmer seg og for å skrive blogg.
Hun vil ikke tie i hjel sykdommen.
Her skal det kjempes.
Turen til Italia ble ikke noe av akkurat nå, men andre turer er bestilt og hun gleder seg til de.
Disse to damene har endret meg.
De har satt spor.
Inn i hjertet mitt har de hoppet og de har fått en stor plass der inne.
Takk for at jeg har fått møte dere.
Takk for at dere tok kontakt, så vi kunne dra til England sammen.
Takk for at dere ved å være dere selv, er med på å påvirke verden rundt dere til å bli et bedre sted å være.
Tusen takk, Solveig og Merete.
I dag
Det høres ut som du har truffet to sterke flotte damer! Og sånne mennesker gjør noe med oss. Tror mange har mye å lære av pågangsmot og optimisme. Ønsker deg en flott uke <3
Ja, det er de virkelig. Ønsker deg en fin uke også. For meg har jeg planer om at det skal bli en riktig bra en med sydensol og varme. :)margarites:
Hei!
Sterkt innlegg om vilje og pågangsmot. Fantastisk reise hun var på, Merete. Og Solveig…… med diagnoser som er knalltøffe – sja så gir de ikke opp.
Tusen takk for deling!
Ja, de er noen tøffinger. 🙂 Etdiktomdagen:
Så fantastisk å kunne møte slike mennesker. Håper det går bra med begge. Jeg blir ofte så sliten av å møte nye mennesker, er nok den høysensitive delen som vinner på det området for jeg er egentlig veldig sosial. Jobber med saken, men alenetid vinner mer og mer. Du skriver så mye fint. Tror mange har god nytte av det du deler
Takk for der 🙂 Jeg er jo også høysensitiv men har lært meg å omfavne det. 🙂 Jeg er blitt flinkere til å sette grenser og til å roe hjernen. det var det jeg tok opp i bloggen på lørdag. kanskje du finner noen gode råd der 🙂 venkesstrikk:
Godt at man kan påvirke hverandre sånn positivt 🙂
Ja, kjempefint <3 frodith:
God tur til varmere strøk:-) Jeg drar til solen om nesten to uker, det skal bli deilig <3
Da drar du når jeg drar hjem igjen 🙂 God tur til deg og :)margarites: