Når man er høysensitiv, er man ekstra følsom.
Følelsene skifter lett, fra høyt oppe til langt nede.
Ofte uten forvarsel, flyr man i taket av glede, for så å dukke under bordet igjen og ville gjemme seg.
Selv om det høres uforklarlig ut for mange, går det an å lære seg å stenge mye ute.
Jeg hører mange roper høyt at det går ikke an.
De roper at de er så høysensitiv at de tar inn alt og blir utslitt av det.
Ja, som høysensitiv blir man lett sliten av andre.
Man tar andre menneskers energier, inn under huden.
Man har noen store antenner som oppfatter både det som blir sagt og det som ligger mellom linjene.
Men det går an å lære å stenge mer ute.
Jeg vet det, fordi jeg har klart det.
Ikke hele tiden, noen ganger greier jeg, mens andre ganger går jeg på trynet igjen, men jeg er blitt mye flinkere.
Jeg lærer at jeg kan faktisk velge å ikke bry meg, hvis det er noe som ikke går min vei.
Hvis noen ikke er fornøyd med meg.
Jeg trenger ikke å ha dårlig samvittighet fordi de ikke liker meg.
Det er ikke mitt problem.
De er fri til å gå igjen.
Jeg er meg, og ferdig med det, take it or leave it liksom.
Da velger jeg heller de som vil ha meg, akkurat som jeg er.
Jeg kan og velge hvilke følelser jeg vil ta inn.
Når jeg jobber som healer, er jeg nødt til det.
Mennesker forteller meg ofte triste historier eller de har det vondt.
Da kan jeg rett og slett ikke tillate meg å føle det de føler.
Jeg kan lytte og forstå så godt jeg har mulighet til, men jeg kan ikke ta inn følelsene.
Da tror man kanskje at man er blitt kald og ufølsom.
Det var en stund jeg funderte på det, om jeg hadde mistet empatien min.
Det har jeg ikke.
Kroppen min velger å beskytte meg, for det har jeg gitt den beskjed om.
Den beskytter meg mot andres følelser.
Jeg kan ikke tillate meg å eie dem.
Dette må trenes på, det kommer ikke av seg selv.
Man må bestemme seg og så starte å øve.
Å øve på små episoder først er fint.
Det er og viktig å ikke gi opp de gangene man ikke får det til.
Kroppen og hjernen skal lære nye mønstre, det tar tid.
Inngrodde reaksjoner, gjerne helt fra man var barn, skal snues på.
Når man så begynner å mestre, føles det fint.
Man føler seg sterkere og man setter mer pris på seg selv.
Man innser at man fortjener å ha det bra.
Man innser og at man må gjøre jobben selv.
Man greier ikke å endre andre, man må endre egne reaksjonsmønstre.
Når man så greier mer og mer, vil man sette pris på de gode tingene med høysensitiviteten.
Man lar ikke lenger andre trekke en ned.
Da gir man heller ikke så mye energi til andre.
En liten øvelse er å se for seg at et hvitt skinnende lys strømmer ned i hodet.
Det renser kroppen og tar med seg andres energier ut igjennom beina og går til jord.
Så fyller man på med ren, ny, frisk energi.
Man løfter hodet, ser frem mot horisonten, trekker inn ny luft og puster ut.
Det gjør jeg akkurat nå.
I dag
Jeg må spørre litt fordi jeg ikke vet SÅ mye om dette.Er det sånn at du tar inn alle menneskers bevegelser også, altså fysiske ting forstyrrer deg veldig. At folk beveger på seg, trommer med fingre, rister på beina, osv… Er det ting du nesten ikke kan stenge ute? Bare svar om du ikke synes det blir påtrengende 🙂
Jeg tenker at å være høysensitiv er en gave med mange flere fordeler enn bakdeler. Og at man er heldig som er det.
Det som er så bra er at en alltid kan lære, forbedre og forstå bedre hvordan vi må leve.
Ikke er en ufølsom om en ikke “tar” over sorgen fra andre, for da kan en bedre være der for andre.
Tanker kan alltid arbeides med.
Likte så godt metaforen din med kikkerten i tårnet.
Helt enig med deg, jeg er glad jeg er følsom for det gir meg mange, fine opplevelser 🙂 BforB:
Spør i vei, bare kjekt det. Akkurat det du nevner, er noe av det jeg har vanskeligst for å stenge ute 🙂 klikking med kulepenner, tapping av fingre på sofaryggen, musikk jeg ikke liker, osv. Når slike lyder er der, tar det fullstendig konsentrasjonen min, så jeg hører ikke hva folk sier, jeg greier ikke å lese eller lære. Har ikke knekt den koden enda, hvordan jeg kan distansere meg fra de. Jeg må forske litt på det 🙂 frodith:
Hvordan holdt du ut som barn, på skolen, med alt sånt bråk? 😮
Frodith :Jeg kan ikke huske at det var så plagsomt som barn, men jeg var veldig fortvilt når jeg følte at noe ikke var riktig. Men jeg vokste opp på landet og frem til 6. Klasse var jeg på en skole med bare 8 elever og jeg var mye alene og det var jo ikke støy rundt meg. Men jeg var veldig mye syk, allerede fra 3 mnd, med astma og senere halsbetennelse. Dårlig immunforsvar, mulig forårsaket av en stresset kropp, som til slutt krasjet stoffskiftet mitt. Etter at jeg ble mer og mer sliten, ble jeg enda mer sensitiv men nå holder jeg på å lære meg at jeg ikke trenger å ta inn alt. På den måten får jeg det fredeligere. Etter at jeg lærte om høysensitivitet og lært meg mer om det, så omfavner jeg det med glede for det bringer jo mye godt med seg, Du møter nok mange sensitive barn. De er ofte vare for stress, svinger raskt i følelser, har store reaksjoner på det som andre føler er bagateller og har sterk rettferdighetssans og er kreative. 🙂 blant annet 🙂
Jeg synes det høres slitsomt ut å være høysensitiv…Tror du gjør veldig rett i å beskytte deg litt og ikke ta inn alt og alles følelser. Helt sikkert mye jobb å bare skulle balansere det…..
Det er vel en sammenheng mellom å være høysensitiv, healer og medium? for det er vel et “arbeidsredskap” også?
I og med at man er så følsom og tar lett inn fra andre, er nok åpningen til det åndelige lettere, men det er ikke alle høysensitive som er åpen for det åndelige. Det er mange fine opplevelser med å være høysensitiv. Det er jo min personlighet så det er jo sånn jeg er, men kan være slitsomt ja. 🙂 maiken: