Lillasjel på facebook:  https://www.facebook.com/Lillasjel

Jeg lagrer rester i sånne spann i kjøleskapet. Denne her var full av hjemmelagd blomkålsuppe og den var innmari god.

http://lillasjel.blogg.no/1337330049_gammeldags_hjemmelage.html

Det skulle vært et bilde til her, i midten, men det er ikke bestandig man tenker på å ta bilder i revolusjonerende øyeblikk.

Kjøleskap i dagens samfunn er som regel smekkfulle, det er også mitt.

i det jeg skulle ta frem noe, dyttet jeg borti spannen med blomkålsuppe så den falt i gulvet.

Lokket datt selvfølgelig av

Bilde mangler av et gulv full av suppe

Men her er det som var igjen i boksen

Det er i sånne øyeblikk man høster av den jobbingen man har gjort med eget hode.

Der stod jeg midt i suppesølet med bare bein og ropte: NEI NEI NEI, MAGNE HJELP, JEG MÅ HA ASSISTANSE

Jeg visste jo at enhver forflytning her ville føre blomkålsuppedammen min utover større områder

Gubben glimrer ved sitt fravær, han hadde andre presserende oppgaver inne på et eget avlukke.

Det visste ikke jeg, jeg trodde han hadde forlatt meg og jeg måtte derfor prøve å løse knipen jeg var oppi.

Så langt i historien kan vi vel si at om det samme hadde hendt for 5 år siden, så hadde vel ordene vært noenlunde de samme.

Jeg står altså med beina i suppen bokstavelig talt og roper hjelp.

Her skiller vi de to historiene:

Hadde dette skjedd for 5 år siden, hedde jeg da fortsatt å rope og kjefte og grine og være fortvilet. Ord som hvorfor skal bestandig dette skje meg, hvorfor er jeg støtt uheldig, er det ikke typisk at ingen kan komme og hjelpe meg. Slik hadde jeg nok tytt og hadde jeg hatt facebook så hadde jeg nok lagt ut eder og galle om hvor innmari vondt jeg har det til enhver tid. I tillegg ville jeg nok klagd og sytt til alle som var i den umiddelbare nærhet de neste 14 dagene, bare for virkelig å understreke hvor tøft livet er for enkelte. Og han stakkaren som var opptatt han hadde nok og fått passet sitt påskrevet

Da har vi kommet til 2013 og livet er endret oppe i mitt hode. Jeg har snudd noen tankemønstre og er gladere og mer takknemlig for hvor godt jeg har det og hvor priviligert jeg er. Etter å ha ropt på min kjære, som faktisk har holdt ut alle de 27 årene forut for denne endringen, måtte jeg rett og slett finne en løsning. Jeg oppdaget at siden jeg bestandig er så heldig så nådde jeg tørkerullen hvis jeg bare strekte meg så langt jeg kunne. Jeg fikk gravd bort suppen fra under og mellom tærne og kunne lettet trå ut av katastrofeområdet. Jeg fant i bøtte og fille, klar til den store rengjøringen. Da fant min bedre halvdel ut at nå var det visst på tide å vise seg frem, lettet og fonøyd, både etter vel utført jobb på egen basis og sikkert enda mer fornøyd med at det ikke kom flere stygge ord og vendinger fra kjøkkensiden. Som alltid min gode støtte kunne han fortelle at jeg kunne spa opp det verste, så slapp jeg å få det i vaskevannet. Se der ja, hjelpen kommer til de som bare tror alt ordner seg. Husk jeg er blond, så jeg må innimellom ha litt hjelp til tankearbeid. Jeg spadde fornøyd opp suppen med en stekespade. Vasket bort den lille rest og når jeg først hadde bøtte og vann, kunne jeg jo dra over gulvene og vips så var det sånn noenlunde rent til helgen. Jeg lo fornøyd av meg selv og situasjonen og priset meg lykkelig over å ha gjort endringen fra å se det verste i enhver situasjon til å ta små episoder med godt humør og se at alt løser seg så fint for de som er så heldige som jeg er.

Jeg takker og bukker og siden vi nå skriver 2013, så har jeg selvfølgelig blogg og kan dermed dokumentere hendelsen så den kan gå inn i historien som et bevis på at endring her funnet sted – til det bedre

I dag