Ei heilt vanlig kjerring

 

I dag skal jeg skrive om de siste førti årene av mitt liv

Det er nemlig over førti år siden gubben og jeg ble kjærester

Jeg snakket med en person her forleden.

Vedkommende var svært opptatt av frihet i et forhold

Derfor var forhold vanskelig, for det var lett å føle man mistet friheten.

Det å utvikle seg åndelig uten den friheten, hadde vedkommende lite tro på.
Jeg kan nok si at for meg, har det vært motsatt

Hadde ikke jeg hatt denne tryggheten, ville jeg aldri ha utviklet meg spirituelt.

Og det er viktig å huske at alle vi mennesker er forskjellig, med ulike behov.

For å utvkle oss til å bli det mennesket vi er ment til å bli, må vi få det vi har behov for.

Vi ser det ofte ikke selv at vi får det som er skjebnebestemt, akkurat de verktøyene og lærdommen,  vi har bruk for, i vår utvikling

 

Vi har fått på blanke ringer i dag, 25. desember 1979, forlovelse

 

Når jeg møtte mannen jeg nå har vært sammen med i førti år.

Vi hadde for øvrig førtiårsjubileum 2. september og vi glemte det begge to.

Det er en del av hemmeligheten ved et langt forhold.

Vi tar ikke disse dagene så alvorlig, at noen blir sure hvis vi glemmer.

Ja, det var når jeg møtte han, da var jeg tre uker fra å være 18 år.

Vi var totalt forskjeliige, nesten på hver vår planet.

Jeg var slett ikke enkel å ha med å gjøre.

Jeg higet etter å bli sett og få oppmerkomhet.

Jeg kunne være sur, deprimert og skape drama av ingenting.

Mens han var den rolige, sindige, som ikke likte krangling og høye stemmer.

Mens jeg var den som hele tiden pratet og var sosial, var han stille.

Han klarte ikke å respondere på alt hva jeg følte.

Jeg er jo et ekstremt følsomt menneske,som svinger høyt og lavt i løpet av sekunder.

Og på den tiden var jeg en udetonert bombe med mye sorg og skuffelse og sårhet og ensomhet i bagasjen.

Men det jeg ikke så akkurat da, var at det var akkurat det jeg trengte.

Jeg fikk akkurat det jeg hadde behov for, nemlig en som kunne stå ved min side, når det tordnet og stormen blåste orkan i kastene inni meg.

Han var like rolig han.

 

For ordens skyld, jeg er henne til venstre, ei av våre gode venninner til høyre

 

Tror dere at jeg ble provosert eller.

Ja, jeg sier det at det er ikke min fortjeneste at vi fortsatte å være sammen etter de første årene.

Verdens mest tålmodige mann.

Heldigvis fikk vi noen år alene før vi fikk barn.

Jeg bestemte jo det også, bryllupsdato og det hele.

Jeg ville ha rett både på første og siste setningen.

Og så ville jeg jo at han skulle endre seg.

Han skulle jo bli slik jeg ønsket at han skulle være.

Det frustrerte meg så innmari, at han ikke kunne forstå det.

En dag var jeg i drama igjen og ropte at du kan vel si meningen din.

Da svarte han like rolig, at det er ikke noe hensikt, for du hører ikke på det likevel.

Du gjør som du selv vil uansett.

Eureka, det var da jeg begynte å tenke.

Han hadde så rett, jeg gjorde som jeg selv ville likevel.

Det slo meg at her må det endring til.

Og det er slett ikke han som skal endres, det er jeg selv.

Jeg kan ikke kreve at en annen person skal endre seg for meg.

Jeg kan kun endre meg selv.

Og så sakte, men sikkert, begynte jeg snuoperasjonen.

 

Jeg ga meg selv tilbakemeldinger, når jeg mestret.

Jeg trodde jo ikke på de gode tilbakemeldingene jeg fikk av andre uansett, når jeg selv ikke trodde på de.

Jeg lærte meg å bli glad i meg selv, ja, etter 40 år er jeg enda ikke helt i mål.

Ting tar tid, men jeg trengte å være hos han i trygghet, for å få utviklet meg som jeg skulle.

Han har en velsignet egenskap med at han lar meg få holde på med det jeg ønsker.

Han har ikke tro på alt jeg holder på med.

I starten når jeg begynte med det spirituelle, var han litt redd jeg skulle bli ekstrem.

Men selv om han var redd for det, sa han det aldri.

Han lot meg gjøre som jeg ønsket.

Jeg dro på kurs, jeg begynte med healing og senere å ta ned ord fra den andre siden.

Han trodde ikke det var mulig, men han lot meg få ha min tro.

Ingen kritiske bemerkninger på at jeg brukte penger på noe.

Hvis du mener det er riktig for deg, sa han, så må jo du gjøre det.

Derfor må også jeg respektere at ikke alle tror som meg, respekt må gå begge veier.

 

 

Å bo sammen med en person som meg, kan være svært krevende.

Jeg tør å påstå at ikke mange ville taklet det.

Jeg har hatt venner som ikke takler meg og jeg har måtte si farvel til.

Men vi har en felles ballast og det er kjærligheten.

Vi har et solid fundament i kjærligheten til hverandre og våre barn og nå barnebarn.

Dessuten i det jeg endret meg, skjedde det jo noe mirakuløst.

Han endret seg i takt med meg.

Ved at jeg gav meg selv de tilbakemeldingene jeg trengte, jobbet med positiv tenking for meg selv, ja da startet jeg samtidig å sende ut nye energier,  gode energier.

Jeg hørte tidligere i dag en livesending som snakket om akkurat dette.

Er du trengende, er det det du sender ut og får tilbake.

Du vil føle du trenger enda mer, du sender ut et behov for å trenge noe.

Er du takknemlig, sender du ut det og påvirker de du er sammen med og du får mer å være takknemlig for.

Du kan aldri forlange eller forvente at noen skal gi deg noe du ikke gir selv.

Alt starter med deg selv.

Så da kan jeg si at hadde ikke jeg endret meg, ja da tror jeg ikke at det hadde blitt førti år.

Jeg ville nok til slutt ha drevet han til vanvidd eller jeg ville ha følt at jeg ikke fikk det jeg ønsket.

 

Jeg tenkte for mange år siden at skrekk og gru, når vi blir alene og barna har  flyttet ut.

Skal vi da sitte der i taushet og glo.

Nei, det ble ikke slik.

Nå har vi begge endret oss og blitt mer lik og vi koser oss sammen.

Vi elsker å reise og elsker å lese og vi elsker våre barn og barnebarn.

Og enda hender det at vi oppdager nye sider ved hverandre og lar oss forbause.

Ja, for man slutter jo ikke å være i endring og utvikling.

Det aller viktigste for oss er den grunnleggende kjærligheten.

Det å leve i fred med våre omgivelser.

Jeg reiser på kurs til England, jeg styrer med Lillasjel, jeg er fri til å gjøre akkurat det jeg ønsker.

Samtidig som jeg har tryggheten i meg, som jeg så desperat savnet som barn.

Jeg har et solid fundament av kjærlighet i familie og venner.

Det ble snakket i den livesendingen i dag om at vi får det som er skjebnebestemt.

Og jeg tror det var skjebnebestemt for meg at jeg skulle få den tryggheten jeg hadde behov for den gangen.

En usikker og redd tenåring, oppmerksomhetsyk og engstelig for dagen i morgen.

Hun ønsket av alt her på jord å bli elsket for den hun var.

Og akkurat det fikk hun.

Hun fikk en som har holdt ut med alle hennes krumspring i førti år.

Og kjærligheten er sterkere enn noen gang.

 

Verdens beste bestefar sammen med eldste godgutten, han er nå 10 år

 

Alle som er i et forhold er så opptatt av hva den andre skal gi en, hva man kan forvente å få.

Tenk hvis alle hadde vært mer opptatt av seg selv og hvordan de selv er.

Sender du en følelse av savn, ja da får du mer savn.

Alt du sender ut i dine energier, får du tilbake.

Det er loven om tiltrekning.

Er du redd for å miste din frihet, ja da vil du miste den, for det er den følelsen du sender ut.

Er det noe du frykter, bevisst eller ubevisst, vil det komme til deg.

Det er derfor det er så viktig å tenke på hva man ønsker seg.

Ja, jeg ønsker frihet, men frihet i kjærligheten.

Da er jeg ikke redd for å miste noe, jeg har fokus på at jeg får.

Det er en stor forskjell

Til lykke med dagen for en måned siden, kjære mann

Ja, nå leser han jo sjelden hva jeg skriver da, men det er også helt i orden for meg.

I et selskap var det en mann som lurte på hvem jeg var. Å sier gubben, det er kjerringa mi detta. Da har du en fin kjerring, sa mannen. Å, det e no ei helt vanlig kjerring da, fikk han til svar, fra min mann.

Du verden hvor mye vi har ledd av det i etterkant.

Ei helt vanlig kjerring, jeg kunne vel nesten ikke ha fått et større kompliment jeg

I dag

 

Juni 2018, Bryllupet til eldstemann

14 kommentarer

Siste innlegg