Siste dag i paradis.

Jeg vet ikke hvilken farge det er i Paradis, men dette paradiset holder på å bli virusrødt.

De mørke skyene fra brannen i Tyrkia er borte, så de har nok fått kontroll på brannen så langt.

Det vi ser nå når det er kveld er at det øker på igjen, men fra en annen kant av landet.

 

Havet er rolig i dag men i dag blir det ikke bading. Vi vil en tur innom gamlebyen, snuse inn noen nye inntrykk og deretter spise lunsj hos Sissel og Stavros på Red restaurant, midt i byen. Stikker du innom Sissel med en norsk bok så får du et smil som kan smelte den mest gretne sjel i verden, det er jeg sikker på.

 

Hei, jeg gidder ikke se på dere, jeg må finne en plass å markere. Vi har ikke sett mange hunder, men de få vi har sett har gått løse. Men de enser ikke folk.

Mange steder graves det frem nye ruiner. De har nok en plan for mer restaurering.

 

 

Snuser litt her jeg, men det var ikke riktig plass og den riktige plassen var et tre litt lenger borte. Hver sine behov.

 

Hver gang jeg vandrer her glir jeg lett inn i en roman fra middelalderen.

 

Bøker som Havets katedral av Aldefonso Falcones eller Stormenes tid av Ken Follett.

Alle sanseinntrykk suges inn, lukter, smaker, syn og hørsel.

 

 

Jeg bytter ut alle de moderne menneskene med biskoper og nonner og handelsmenn med sine kjerrer og håndverkere og plutselig kommer det en av de finere som bæres på en stol, mens det springer en tjener ved siden av og vifter vedkommende for å avkjøle sin herskerinne.

 

Og noen ganger blir det litt krasj men litt glorete parasoller og strømledninger som henger og slenger.

 

 

 

Hvor mange butikker som finnes her i gamlebyen, ja jeg vet ikke om jeg kan telle så langt.

 

 

 

 

 

Denne restauranten hette den bortgjemte hagen og den var så bortgjemt at ingen hadde visst funnet den.

 

T-skjorte hvor gubben har sittet modell

 

Typisk gresk eller tyrkisk. Noen bord med karer på en liten kafé, som sitter og skravler, før de sykler hjem til kjerringa.

 

Sender noen varme tanker til Tyrkia og håper de får bukt med brannene.

 

 

Han triller is fra restaurant til restaurant.

 

Hurra. Da var vi her igjen. Litt vemodig, siste gang for denne gang.

 

Jeg måtte bare ha calamaris igjen. Tre ganger har jeg spist det her selv om de har en stor og omfattende meny så jeg hadde mye å velge i.

 

 

Og en strålende Sissel, så happy for å få noen nye bøker. Det blir stille om vinteren og da liker hun å lese.

Vi tok taxi ned til gamlebyen i dag. Jeg orket ikke gå ned, 36 grader. Og jeg sa fra at jeg ville ha taxi hjem. Men så mens vi venter på mat, sitter han supertreneren der og sier: Det er bare 600 m til Vetobar herfra.

Og dermed er det gjort, 600 m, jaja, det går vel det også. Etter mat og god drikke, stabler jeg meg på beina, instruerer knærne i hvordan de skal bevege seg og så luffer vi avgårde. Der ble jeg lurt igjen.

 

 

Denne hadde bare parkert foran oss på fortauet. Trafikken her er bare helt syk. Umulig å komme frem for noen i rullestol uten at de må ut i gaten.

 

Mye renovering. Jeg måtte holde fast i gubben så han ikke ble sugd inn.

 

Man må bestandig se ned, for plutselig er det et hull.

 

Det er innimellom vanskelig å tro på det øynene forteller en.

 

Det er mange cannabisbutikker her i byen, så enda godt det er en kirkebutikk også, for å veie opp litt.

 

 

 

Vi liker litt å betrakte omgivelsene og han eldre mannen der oppe, han vasker klær stort sett hver dag. I dag kom han ut med munnbind på. Vi funderte litt på den tangatruser som hang ytterst.

Henning Mankell fortalte at han brukte å betrakte mennesker og tjuvlytte til samtaler som inspirasjon til bøkene sine.

Skal tro hva han ville sagt om oss to.

 

Her er familie på tur, ungen sitter fremme uten belte, mor på lasteplanet.

 

Store dønninger i kveld.

 

Her ser vi at røyken  fra Tyrkia øker.

 

Symbolsk for ferien. Blå for det blå i det greske flagget, Ouzo, solbriller og i år, munnbind.

Har du husket å ta med deg bind har vært et gjentagende spørsmål.

 

 

Det går mot kveld, siste kveld.

 

 

Røyken fra Tyrkia øker dessverre.

 

Jeg må innrømme det kom et forferdelig hyl når denne sirissen valgte å komme skrikende og surret rundt meg her før den la seg til for å sove. Ja de har det så travelt med å holde et forferdelig leven om dagene at det er enda godt de trenger å hvile. (Hvis den ikke er død, men det finner vi ut i morgen)

 

Fruen hviler beina. Jegerflaska er tom. Gubben er bestandig med i bakgrunnen. Han er nå permittert i jobben som personlig trener, men han vil fortsatt være personlig tjener.

Vi sier god natt siste kveld på Rhodos.