Magne og jeg har vært kjærester siden september 1978
Da kom jo også Johanne inn i livet mitt
De første årene hadde vi nok ikke så mye kontakt
Ikke sånn nært, som det etterhvert ville bli
Mer sånn svigerdatter, svigermor, middag, kaker, selskap, forhold
Ikke sånn personlig, personlig liksom
To kaker hver søndag ble det servert den gangen
Det var da når de møttes om lørdagskveldene hos hverandre, brødre og svigerinner, til en liten en i glasset og sosialt samvær. Husker vi møttes for å se episoder av Dynastiet
Jeg kan vel ikke si akkurat når Johanne og jeg kom nærmere hverandre
Vi var egentlig veldig forskjellig
Mens jeg kan virke pågående, kritisk og belærende og blande meg inn i alt jeg ikke har noe med, var Johanne det motsatte.
Men likevel gikk vi godt sammen hun og jeg. Lykkelig er jeg over å tenke på at vi har ikke utvekslet et eneste uforlikt ord. Og jeg kan nok ikke ta æren for det, for det er Johanne som er freden selv.
Sellv om jeg var veldig annerledes enn Johanne, følte jeg meg så godtatt som den jeg var. Hun så på en måte noe inni meg, som jeg ikke en gang selv så. Hun så kjærligheten inni meg, den jeg ikke alltid klarte å få frem eller leve ut. Og når jeg fikk kritikk fra min egen mor, da var hun der og tok meg i forsvar.
Det er ikke mange gangene hun klagde over noen eller var kritisk. Var hun uenig, sa hun ikke noe der og da men vi forstod det kanskje på et senere tidspunkt at hun hadde vært uenig. Men mottoet hennes var å aldri blande seg inni ungenes anliggender. Det hadde hun ikke noe med. Kanskje var det derfor det gikk så godt, for jeg er nok ikke den letteste å være uenig med.
Men likevel føler jeg at vi var enige om mye i livet, vi var samstemte. De gangene Johanne tok til motmæle og protesterte når hun syntes noe var uriktig, de er gode minner, for da fikk jeg se litt av opprøreren som var i henne. Av og til fikk den skinne igjennom.
Første minnet jeg har på at noe var galt, enda jeg nok ikke skjønte det da, var at vi fikk sengesett i bursdagsgave om høsten og så fikk vi det igjen til jul. Det var ulikt Johanne og jeg husket at jeg undret meg over det. Hun likte å gi bort gaver og hun gjorde aldri forskjell på noen . det skulle være likt for alle.
Hun var ikke den som sprang på besøk til oss sånn på sparket. hun måtte bes, men da var det aldri nei. Hun sa heller aldri nei til å sitte barnevakt. Hun var den som var der når Vegard krøp under hjørnebordet og klipte over ledningen til lampa så det ble kortslutning i hele huset. hun var der og når Daniel mistet smokken sin under trappa og de ikke fant den igjen, så han hadde sin første natt uten, og deretter aldri mer. Hun var en del av vårt liv, og bare med det gode
Etterhvert tok sykdommen over. Tilværelsen ble ikke fredelig lenger for Johanne vår. Mange ganger gråt hun fordi hun mistet grepet om livet sitt, hun visste at noe var galt, at hun mistet hukommelsen. Hun gråt fordi hun var redd for å glemme. det var en vond tid. en tid når hun sluttet og spise og vi nok forstod det altfor sent. Hun ble så tynn. Tilstanden forverret seg. Hun var oppe i skogen og lette etter barna sine. De kunne ha falt i elven. Hun ringte sønnene og ba om at de måtte komme hjem. Vi kan vel alle tenke oss hvor vondt det måtte være å være så redd hele tiden, å ikke ha kontroll over hverdagen.
Hun ble lagt inn på sykehjemmet til avlastning , men kom aldri ut igjen. Som vi vet, forverret sykdommen seg. Julen kom når vi trodde vi skulle miste henne. Talen ble borte og føttene sviktet henne. En stund var hun så syk at vi nok var sikker på at nå er det over. Det var det heldigvis ikke.
Jeg sier heldigvis for jeg er glad hun ble værende noen år til. Hun frisknet til og hun gav meg mange store øyeblikk når vi var der på besøk. Store øyeblikk fordi det var øyeblikk der jeg så mennesket inni den svake kroppen. Jeg så at hun fortsatt var Johanne inni der, det var bare kroppen som ikke var med lenger. Når hun en gang sa Navnet mitt, uoppfordret. Jeg sa jeg er jo kjerringa til Magne vet du, du kjenner jo meg og hun svarer Åja, Mariann ja. Hvem har vel ikke da en tåre i øyekroken. Eller når jeg sa : Se johanne, nå må det være regnbue, for det både regner og er sol samtidig, og hun utbryter, ja, se der og peker på en sjokoladekake på bordet med fullt av små perler i alle regnbuens farger. Eller når hun ser på meg, strekker ut hånden og peker på smykket mitt og sier. Åh så fint det var. en hel setning, helt feilfritt. Johanne var ikke så fysisk av seg, som jeg er, som deler ut klemmer i øst og vest. Stort var derfor det øyeblikket der hun strakte ut hånden og ømt strøk meg over kinnet. Og når hun ble så rørt når vi måtte gå igjen. Me kjøm att veit du Johanne sier jeg og gir henne en klem og hun svarer Ja, kjømm attattatt. Og det er ikke så lenge siden Anne Bodil og jeg hadde et fint møte på rommet til Johanne der hun nesten sier Ingeborg, det kommer ingeb og deretter fulgte Bolla, som jo var kjælenavnet på søsteren Ingeborg.
I sekunder målt, små øyeblikk, men i mitt hjerte er de store. Store og lykkelige øyeblikk fylt av kjærlighet og varme over en Johanne som fortsatt var inni der.
Vi er ofte så opptatt vi mennesker av store bragder, å sette spor etter oss. Men Johanne har lært meg at det å være seg selv, er mer enn nok. For meg var Johanne et stort menneske, for hun har satt spor etter seg i mitt hjerte.
Jeg lyser fred over ditt minne kjære Johannemor, kjære Bessa vår, og gjemmer deg dypt inne i mitt hjerte for evig og alltid. Takk for alt hva du var for meg, og alt du lærte meg bare ved å være deg.
Mariann
