Jeg har hatt en happening på Lillasjel på facebook.
Jeg gav alle som meldte seg, en eller flere farger.
Jeg skrev noen ord om hvordan jeg følte de fargene ville hjelpe dem.
Det har vært spennende og travelt, over 600 henvendelser.
Jeg leste jo energiene til hver enkelt, uten å ta meg tid til å tenke.
Øvelsen bestod i å si det som kommer uten å analysere.
Stole på min egen evne til å lese energier, men jeg må innrømme jeg ble mange ganger i tvil.
Jeg gjorde meg noen observasjoner.
Jeg plukket lett opp mange av de som hadde kreativitet i seg.
De er kanskje mer åpne av seg, for de finner ofte inspirasjon inni seg selv.
Men jeg plukket også opp mange som holder seg selv tilbake, ikke vil vise seg frem.
Eller de som skulle ha sagt noe og ikke har fått seg til å gjøre det.
Jeg fikk også mange som var veldig snille mot alle rundt seg, utenom seg selv.
Og det var mange som hadde noe de ønsket å gjøre som de ikke kom i gang med.
De fortrengte egne ønsker.
Disse fem gikk veldig mye igjen.
Jeg kan jo ikke påstå at det stemte med alle, men jeg fikk mange tilbakemeldinger på at det var riktig.
Men funderingen jeg sitter igjen med er, hvordan åpner vi opp
Hvorfor er noen så åpne at de “forteller” meg ting lett, mens andre er lukket.
Hvor er knappen, hvor er volumknappen.
Jeg vet at vi åpner mer og mer opp, jo mer vi jobber med det, for det har jeg selv erfart.
Det finner jeg veldig fascinerende.
Jeg har fortalt før om min aller første healingopplevelse.
Mange år før jeg tenkte på healing i det hele tatt, hadde liten tro på det.
Jeg hadde derfor ikke bevisst begynt å åpne opp.
Det forteller meg derfor at vi begynner å åpne opp selv om vi ikke tror.
Jeg hadde en tante på sykehjemmet.
De ringte og sa at de fikk henne ikke våken, hun kom til å dø.
Legen hadde sett på henne og de følte at sykehus var ingen hensikt, for det ville bare forlenge dødsleiet.
Jeg kom opp dit, først av slektningene.
Jeg ble spurt om jeg turde sitte der hos henne alene, jeg sa det var helt ok.
De viste meg tegnene jeg skulle se etter når det viste seg at døden nærmet seg.
Jeg satte meg ned ved siden av sengen og tok hånda hennes.
Om jeg sa noe eller ei, husker jeg ikke.
Plutselig falt den andre hånden ned på et vis.
Jeg skvatt jo og tenkte hva skjer, jo det som skjedde var at den hånda jeg holdt i, rørte på seg.
Jeg heiv meg i snora og de kom løpende.
Min tante våknet opp igjen hun og var i fin form.
De andre slektningene kom og min bror spurte om hun ville ha noe å drikke.
Ja, et glass kald pils, hadde vært godt, sa damen i sengen.
Hun hadde vært dement i årevis og sa vanligvis ikke så mye vi forstod.
De ansatte var helt forbløffet og visste ikke om at noe tilsvarende hadde skjedd før.
Jeg tror hun hadde en liten blodpropp eller ett eller annet, som da løste seg opp.
Det er beviset for meg på at vi åpner opp for sansene våre uten av vi vet om det.
Jeg husket ikke på denne episoden før mange år etter at jeg hadde begynt å heale.
Men jeg forstår ikke hvordan dette skjer og det er noe jeg søker svar på.
Det er nemlig så forunderlig hvordan man åpner mer og mer opp.
Meditasjon er et nøkkelord, det er et fint verktøy.
Men jeg åpnet jo opp, flere år før jeg begynte å meditere.
Mest sannsynlig har vi en avtale før vi kommer hit til jorden.
Slik det føles for meg, skjer åpninger i perioder.
Noen ganger føler man seg lost, finner ikke kontakten på et vis.
Og så er det som om det plutselig har skjedd noe og man er åpnere.
Jeg føler jeg åpner mer opp etter sydenturer.
Jeg tror også at jeg blir “sendt” ut på reiser fordi jeg skal være i andre energier.
At det er en hensikt bak, men det kan være noe jeg innbiller meg.
Når jeg funderer på et spørsmål, da spør jeg høyt.
Så kommer svaret dalende, det kan komme raskt eller det kan ta tid.
Nå gikk det raskt, for det er bare minutter siden jeg spurte om når jeg begynte å åpne opp.
Plutselig kommer et minne tilbake til meg
Jeg leste en bok som heter Slipp kjærligheten inn av Anne Jones.
Det var da jeg bestemte meg for å åpne hjertet mitt.
Det var da jeg startet reisen min.
Jeg var nok åpen som barn, for jeg visste veldig mye og var ganske så plagsom.
På et tidspunkt har jeg stengt av, mest sannsynlig når jeg var 11 og min far døde.
Det var da jeg ble redd for morgendagen.
Neste svar daler ned i hodet mitt.
Man åpner mer og mer opp når man følger stemmen i hjertet.
Den indre stemmen som forteller en hva en skal gjøre.
Og husk å ikke forveksle den stemmen, med vonde, høye, kommanderende stemmer.
Det er en helt annen sak, det er i hjernen.
Hjertet vårt hvisker, ømt og forsiktig, det dytter deg bare bitte litt.
Deretter er det opp til deg om du lytter og handler.
Jeg tror også vi møter mennesker som hjelper oss.
Vi hjelper hverandre, at vi skal møte hverandres energier, for sammen å bli åpnere.
Ofte har man dyp kontakt i en periode, men så går man videre hver for seg.
Neste som dukker opp som svar akkurat nå, er forståelsen.
Jo mer vi forstår, jo åpnere blir vi.
Man er ofte veldig ivrig og vil lære mer og mer.
Man blir utålmodig og vil ha de store opplevelser.
En setning ble gitt meg en gang som gav mening.
Du kan ikke se en hel film, samlet i et sekund, for da vil du ikke forstå.
Aha, ja det høres logisk ut.
Neste ord som kommer er ydmykhet.
Vi må være ydmyk til det vi er og det vi gjør.
Er vi egoer, vil det stoppe opp, til vi igjen forstår at vi er elever, alle sammen.
Alle er elever, også de som jobber som lærere innen det spirituelle.
Ingen stopper å utvikle seg, ingen stopper å lære, ingen vet best og alt.
Ingen sitter på den fulle sannhet.
Så får jeg ordet kjærlighet, uselvisk kjærlighet.
Det å gi uten å forlange noe tilbake, men å innlemme seg selv, så man får, samtidig som man gir.
Healing er ikke noe man gir, man formidler det man får.
Det er en viktig lærdom.
Vi deler ikke ut healingenergier, vi er en kanal så energien kan gå gjennom oss.
Et menneske styrer ikke energiene, hvordan de skal virke.
Det er kun egoet vårt som ønsker å si at vi har gjort noen frisk.
Jeg gjorde ikke så min tante våknet, men energiene som fikk gå gjennom meg, gjorde det.
Kjærligheten til våre medmennesker er veldig viktig, sier det i hodet mitt nå.
Ønske om å gjøre vårt beste, være et godt menneske.
Fordømmelse er noe som ødelegger, det holder oss tilbake
Vi åpner lettere opp hvis vi har fokus på det vi ønsker oss av det gode
Igjen dette med å leve i kjærlighet, ikke mange av oss klarer det fullt ut, men å gjøre sitt beste
Ikke snakke ned, ikke tenke ned, våre medmennesker, men heller sende dem kjærlighet.
Nei, det betyr ikke at vi skal være likegyldig til alle som har det vondt.
Det betyr at vårt fokus er å sende vår kjærlighet til det vonde, ikke sende hat til hat, for det forsterker hatet.
Sender man negativtet til en konflikt, vil det gi styrke til konflikten, og den blir sterkere.
Men jeg spør igjen, hvor er volumknappen.
Da sies det i mitt hode at det er viljen vår.
Viljen og drivkraften vår.
Hvor sterkt ønsker vi dette og hvor hardt jobber vi for det.
Det som ofte skjer er at når man først har begynt reisen, vil man videre.
Man får smaken på noe som føles så viktig og så fantastisk.
Man får “store” , vidunderlige vakre opplevelser.
Det er volumknappen.
Man ønsker seg mer, derfor skrur man opp viljen etter å søke mer.
Man jobber hardere, man følger drivkraften, som vet hvor du skal.
Ja, for det er noe inni deg som vet hvor du skal, selv om du ikke er det bevisst.
Stemmen i hjertet har kontrollen, den vet, så lytter du , finner du veien.
Jeg får også ordet stillhet.
I stillhet åpner vi mer opp og lettere.
Det vises meg ved at jeg plutselig ser boken stemmen eller støyen, stå i hylla foran meg.
Er du i mye støy, er det vanskeligere å lytte innover.
Så ser jeg boken, Sinnet healer kroppen.
På den måten blir jeg fortalt at tankene våre er et utrolig viktig verktøy for å åpne opp.
Vi må prøve å holde de gode og positive, fylle de med kjærlighet.
Da dukker ordet egenkjærlighet opp.
Det å gi oss selv kjærlighet og det hører jeg er det er aller viktigst.
Det å finne kjærligheten til en selv i hjertet sitt og ikke være fordømmende overfor seg selv.
Da vil alle de andre tingene falle lettere på plass.
Det er et nøkkelord og det er der de aller fleste kommer til kort.
De er ikke glade nok i den personen de er.
De lærer ikke seg selv å kjenne i glede og kjærlighet og takknemlighet.
Det er selve volumknappen
Vel, vel da fant vi den
Ikke ante jeg retningen dette innlegget gikk i, når jeg begynte på det.
Det ble langt, veldig langt, men jeg fikk forståelse av mye jeg har undret meg over.
For meg var det fint å få denne sammenhengen.
I dag
