Når man lar seg lede av sitt indre kompass, skjer det mye fint.

Jeg er på Stansted AirPort.

Her bruker det å være kaos.

Fullstendig kaos.

Men vi hadde god tid når vi kom forrige lørdag og møtte en hyggelig hjelper som kunne fortelle oss at det var om morgenen det var verst, for da stod alle flyene klar til avgang.

Greit med litt opplæring på forhånd, hvor vi skal gå.

Når vi kom klokka 8 var det ikke ille.

Jeg måtte vente etter å ha sendt Lise avgårde, men allerede klokka 11 fikk jeg sjekke inn, 4 timer før.

Jeg hadde betalt for fast track gjennom Security, så det gikk greit.

Så kom jeg inn i kaoset.

 

Men det var da radaren min begynte å sondere.

Hvor skal jeg?

Kaffe har hovedprioritet etter vann.

Inn på kaffebar skulle jeg.

Den første ? Nei, ikke den

Den neste, ja, der er den.

Og hva fant jeg?

Nydelig kaffe ja, men det viktigste, en god stol.

 

Bildet viste veien.

Selvfølgelig var dette mitt sted.

Bøker.

Det satt en mann der og jeg spurte jo om stolen var ledig ved siden av han og det var den.

En nydelig godstol, med armlener , i et hjørne, skjermet fra resten av flyplassen.

Blant bøkene.

Når jeg pakket i dag, tenkte jeg at den kontaktdingsen har jeg ikke bruk for nå.

Skal jeg putte den i kofferten?

Nei, ta den i veska sier stemmen.

Plutselig tenkte jeg, hmmm, lite strøm her.

Så meg rundt og der er kontakten, 30 cm unna.

At det går an?

Det er som om det rulles en rød løper som er selvgående.

Jeg går på og det ruller avgårde.

 

 

Så her sitter jeg i min lille oase.

Jeg kommer meg ikke hjem før i morgen.

Her jeg sitter stenger jeg ute alt, unntatt tankene.

Takknemlig for livet og opplevelsene.

Sett ikke livet på vent, kjære dere.

Grip dagen, skap gleder.

I dag