Jeg skal lage en ny kategori på bloggen, Mitt liv med pensjonisten.

Stakkars mann, sier du kanskje.

Tenk å ha en slik kjerring som bretter ut alt de gjør.

Ja, du kan så si.

Det ville vært vanskelig tror jeg å finne en mer tålmodig en, enn det jeg har.

Han finner seg i det meste.

Og det underlige er jo at han venner seg til det.

Han stiller opp på selfier og er ivrig snapper selv.

Jeg tror han liker det jeg.

 

I utgangspunktet når vi møttes, jeg var knapt 18, han ble 23, var vi på hver vår planet.

Hen den rolige, trauste og tause, jeg den urolige, sårbare og snakkesalige.

Egentlig et under at vi fortsatt er her.

Ære være han for hans tålmodighet.

Ære være meg for iherdig arbeid med å finne meg selv.

Og på ett eller annet stadie, begynner vi å nærme oss hverandre.

Med barn og barnebarn som felles forankring.

På toget hjem fra flyplassen fant han sete ved siden av ei ungjente og de pratet så mye hele turen, at jeg tenkte skrekk og gru, stakkars medpassasjerer.

Jeg prøvde å gjøre tegn til at han måtte være mer stille, men nei da, de popler videre.

Så taus er han ikke lenger nei.

 

 

 

Så har vi nå begynt på et nytt liv, begge er hjemmeværende på fulltid.

Wow, hvordan skal det gå?

En mann som er vant til å være borte fra hjemmet, jobbe 12 timers dag.

Ei kjerring som har vært borte fra arbeidslivet i over 10 år og for det meste sitter i en stol, omringet av bøkene sine.

Han har tidligere fått titlene trener og tjener, og nå pensjonisten.

Treneren påstår at når våren kommer, da skal vi gå mye på tur.

Tjeneren( kanskje min favoritt), kommer med kaffe og stikker av med vannglasset mitt, før jeg når å drikke fra meg.

Må sette på vaskemaskina, må du skjønne.

Og oppvaskmaskinen holder jeg meg langt unna, for jeg setter ikke koppene inn der de skal, visstnok.

Jeg tror ikke han har forstått at jeg egentlig er litt slu.

Lettvint å bare sette de på benken og borte blir de.

 

 

Men hva så med pensjonisten?

Ja, han er vi ikke blitt helt kjent med enda.

Vi har vært på reisefot og han har ikke helt fått prøve et stillestående liv.

Det er vinter og pensjonisten er blitt mer frossen med åra, selv om han hardnakket nekter.

Han er litt kvisam ut å jobbe med prosjekter rundt huset, nå når det er kaldt.

 

 

Plutselig gikk han til angrep på garderoben.

Det begynte vel egentlig med at jeg spurte om han ville finne frem klesstativet i kjelleren og henge opp klær.

Jeg henger jo stort sett opp ute, men med gradestokken ned i mørkeblå, var det utelukket.

Han følte ansvaret med å følge opp klesfillene og plutselig var de hengt opp i garderoben.

 

 

Hjelp, ropte jeg.

Jeg har system.

Hæ, kjerringa har system? Se det var nytt for han.

Du kan ikke henge hverdagsklærne mine sammen med finklærne, skjønner du.

Å?

Og denne ser du, har fortsatt flekker, den er ikke blitt ren og må vaskes på nytt.

Å?

Jeg så han falt litt sammen. Hmmmm, kjerringa har system, jeg må ligge unna.

 

Og med det begynte han å dra frem fra benken alt jeg hadde stablet opp.

Du vet slike ting man skal sortere en dag.

En dag man er i humør til det.

Men nei, nei, ikke i dag!!

For med det, kommer spørsmålene haglende.

Hva er dette? Hvorfor ligger dette her? Er dette noe du skal ha? Dette må da kunne kastes? Samler du på alt dette? Hører dette ungene til? Har vi ikke et annet sted dette bruker å ligge.

Hjelp!!!

Jeg orker ikke rydde akkurat nå, i dag er ingen dag jeg orker å ta avgjørelser.

Stakkars mann, jeg tar jo helt initiativet fra han.

 

 

Men så kommer jeg på det, jeg må få han over på noe ufarlig.

Noe der jeg kan slippe unna.

Jeg lanserer ideen med overivrig iver.

Du? Du har jo et helt rom i kjelleren du kan bruke.

Rom? Hvor? Jo, det hobbyrommet ditt med høvelbenken.

Jeg tenkte yes, steike kor smart i e.

Jeg ser han for meg står der og lager ting eller reparerer og skrur fra hverandre all verdens dubbedingser.

Jeg ser skrivepult med den nye pc-en hans.

Et helt rom der jeg lover å holde meg unna.

Et rom fullt av verktøy og skruer og spikere og hammer og sag.

Akkurat slikt rom som jeg har, til healing og bibliotek.

Hmmm, det er kaldt der, vi kan ikke varme opp der, hører jeg i ropet fra stuen.

Ja, han sitter på stua, jeg i bula mi og så roper vi over gangen.

Med visse hørselsforviklinger der hjørneskap forveksles med kjøleskap.

Jo da, gauler jeg tilbake, det er jo bare et lite rom ved siden av varmepumpa.

Det må vi kunne varme opp, så ille står det ikke til med det økonomiske her i huset.

Det er ikke noe å gjøre der, hører jeg.

Jommen, sa jeg smør, tenker jeg.

Der kan store mirakler skje og det største er at jeg holder meg unna.

Ja, for han er blitt flink, han innredet badet i kjelleren helt selv uten kjerringråd og der ble så fint.

Han kan når han vil.

Ja det er slik jeg må skrive så jeg oppmuntrer han til å gå i gang, det skjønner dere vel?

 

Vel, slik går vi oss nok til.

Humor og kjærlighet har vi ihvertfall.

Kanskje ringer VG igjen.

De ringte etter at jeg skrev om når ungene flyttet ut.

https://lillasjel.blogg.no/1372515540_nr_fuglene_flyr_ut_av.html

https://lillasjel.blogg.no/1421682956_er_du_interessert_i_v.html

Det stadiet gikk helt fint.

Det gjør nok dette også.

Måtte vi bare få tid nok.

I vår alder opplever vi dessverre ofte at vi kjenner ikke morgendagen.

 

 

I morgen er det valentine, sa jeg. (Vi bryr oss ikke en dust om slike dager).

Å ja, sa han.

Her har du to sjokoladebiter igjen.

Du kan ta de.

Ferdig snakka.

Vi humrer litt i skjegget.

Ja, for nå har vi jo skjegg begge to også.

I dag

 

 

 

Og siden alt rotet var dratt frem, har jeg tatt bort litt til.

Litt komme i gang hjelp, er faktisk litt fint.

Men i sakte tempo, ikke for overveldende.

Akkurat nå pustet jeg godt.

Hysj, han leser.