Mange som har barn gruer seg til de flytter ut
For mange er det en livskrise rett og slett
Barna holder oss i ånde
Masse aktiviteter, mye å følge opp, noen som har bruk for deg
I dag er det mange små familier, mor eller far og et eller to barn
Når da barna flytter ut, blir det en stor omveltning som mange merker godt på kroppen
Det blir som en sorg
Ja, man kan kanskje si at man kan ikke sørge, de lever jo i beste velgående, du har jo ikke mistet dem
Nei, man har ikke mistet dem, men man har mistet hverdagen sin og det kan være tungt for mange
Det var ei fbvenninne som inspirerte meg til dette innlegget
Hun skrev så fint:
“Det er som en livskrise når barna forlater redet. Men så våkner man opp, innser realitetene og søker etter en ny måte å leve livet på. Livet er her og det er mitt. Ergo må jeg leve.
Det er både vondt og godt.. En del av det å bli voksen med seg selv og ikke bare for alle andre…”
De ordene var så fine, for de var så dekkende
Plultselig skal vi bli kjent med oss selv på en ny måte
Det merkes nok ekstra godt for de som bor alene med barna, når ingen kommer hjem til middag noe mer
Ingen skal ha vasket klær og ingen går i dørene
Det er og ekteskap som ryker når barna flytter ut
Barna er blitt limen som holder det hele sammen og når de flytter, da rakner korthuset
Man kjenner ikke hverandre lenger, det man hadde felles er borte
Det er viktig å anerkjenne denne sorgen ved endringen
Kun ved å anerkjenne den, kan man snu den
Det er lov å ha sorgfølelser, dog selvfølgelig uten å gi barna skyldfølelse
De skal jo flytte ut
De skal lære å stå på egne bein, erfare livet
Vi kunne jo gjerne tenkt oss å beskytte dem livet ut, men det er umulig
For min egen del, syntes jeg det var godt når ungene flyttet ut
Jeg følte at jeg hadde gjort jobben min
Nå var det min tur til å få gjøre de tingene som er viktig for meg, utvikle meg
Jeg følte en frihet, nesten som når foreldrene dine er borte og du har huset for deg selv
Reise på ferie helt alene uten å ta hensyn til noen andre, gjøre akkurat det som passer en, ingen som maser, det var og godt
Det betyr ikke at jeg ikke liker å reise sammen med dem, nå har de jo familie og igjen kan vi reise på ferie sammen og det er kjempekoselig
Nå setter man nesten enda mer pris på det, når man ikke er sammen hele tiden
Alle følelser er riktig, det er viktig å se det positive med både alenetid og familietid
Nå er jeg så heldig at jeg har dem ofte på besøk, det blir nok annerledes når de er langt borte hele tiden
Det er viktig å ha en positiv innstilling på forhånd
Jeg hører mange går og gruer seg og fokuserer på det
Hvis man går i flere år og tenker at det blir fælt, ja da blir det fælt
Prøv heller å fokusere på det som blir bra
Egentid, egenutvikling, kunne gjøre det en har lyst til, bedre økonomi
Mange vil ikke tenke sånn, for da føler de at de ikke er glad i barna sine
For meg blir det helt feil
Jeg er så glad i barna mine at jeg er glad for at de flytter ut
Høres det rart ut
De skal lære å stå på egne bein, jeg vil ikke være engasjert lenger i alt de gjør, de skal få ha sine ting, sine erfaringer
De skal ikke være avhengig av mor eller far for å ta en avgjørelse, de skal jo bli voksne som oss
Av og til når jeg blander meg litt inn i livet deres, så slår det meg: godtok jeg dette fra min mor når jeg var like gammel
Nei, jeg gjorde ikke det, vi ville klare oss på egenhånd, vi var voksne vi fra vi var 20, ville ikke ha innblanding fra noen
Men å blande oss selv i våre barns avgjørelser, ja gjør vi gjerne selv om de nærmer seg 30
Merkelige greier, det er ikke lett å la de gå helt ,og det gjør man nok aldri heller
Er man en gang foreldre, så er man det for livstid, man vil så gjerne hjelpe
Hvis jeg møter min mor på gaten så kan hun fortsatt bekymre seg fordi hun mener jeg er for lettkledd, selv om jeg er 52 og hun 83
Fuglene flyr ut av redet når de er i stand til å holde seg på vingene
Det er da de har det best
De skal bli selvstendige inidvider
Men kan komme hjem til mor og få nystekt brød og hjemmelagd mat
Det er en glede å se de og være sammen med de
Samtidig er det og godt med alenetid
Det å finne ut hvem jeg er, som voksen
“Det er både vondt og godt.. En del av det å bli voksen med seg selv og ikke bare for alle andre…”
Jeg har nå funnet ut hvordan det er å være voksen med meg selv, og jeg liker det
Det er helt fabelaktig
I dag
hei hei 🙂 Jeg personlig syntes det var deilig da ungene fløtta ut, og startet sine egne liv <3 Noen flytta langt, så vi er på Skype, og det er veldig morsomt å se hvordan de takler hverdagen aleine, og bruker den erfaringen de har tatt med hjemmefra.
Vi ringer og skravler, og når vi treffes er det alltid god stemning - ingen smelling i dører eller høylydt "krangel". Så en bør heller være positiv til at barna endelig kan stå på egne bein - viser bare at vi har vært gode forbilder for dem i oppveksten - så jeg føler ikke noe tomrom i det hele tatt 🙂 God tirsdag til deg - klem 🙂
vonhippie: Nei, jeg gjorde ikke det jeg heller, setter mer og mer pris på alenetid, men jeg har stor forståelse for at overangen kan bli tøff for mange. alle sånne endringer i livet, kan være såre. Ser bare på pensjonsalderen også, mange gleder seg sånn men når det har gått en tid, så blir de deprimert og passiv, for de har ikke noe å gå til. Det er nok viktig å jobbe med seg selv i forkant og være realistisk på hva som kan møte en og godta hvordan en føler det så man får bearbeidet det og kan gå videre
Hei! Syntes dette var flott jeg. Jeg unner min sønn av hele mitt hjerte å få flytte og stå på egne bein. Han var jo borte når han var i militæret også. Jeg har alltid oppmuntret ham til å være selvstendig og det er han. Jeg har ikke blandet meg inn i livet hans de siste årene nettopp fordi jeg vet hvordan det føles. Det er kanskje derfor han gadd å bli så lenge. 🙂 Selv flyttet jeg når jeg var 16, og han er snart 23.Det er nok mer enn bare forarbeidet som skal til noen ganger. Det kan være mye fra fortiden som gjør det vanskelig. Det kommer an på så mye..
Elisabeth Gubdersen: tusen takk, ja du har så rett, vi har en ryggsekk med oss alle sammen og der er det variererende innhold 😀