Venner

I vennegjengen vår er ikke jeg den som ordner og fikser alt det praktiske, det gjør de andre, men det er min jobb å bruke ordene, når jeg kan og når jeg greier.

Når vi er på tur sammen, skriver jeg derfor rapport fra dagen.

Det er imidlertid en intern humor som ikke kan deles utenom gjengen.

Å skulle skrive minneord til Kjell Magne var derimot slett ikke enkelt.

Grunnen til at det er vanskelig å skulle skrive til Kjell, er at han var som en grunnmur, den som kunne alt og fikset alt.

Han var bestandig til å stole på.

Han var en slik som Nils Ivar Heggem omtaler som hel ved. Hel ved og cowboy er slagordet til Nils Ivar. Slik var kjell Magne. Rolig og stødig og bestandig opptatt at alt skulle gjøres på best mulig måte, men likevel glad i humor og nyte livet, enten det var i bobil eller på ski eller på en solseng på gran Canaria.

Han stakk ikke nesen frem og lagde rabalder og episoder, som jeg kan ta med i en slik tale, for å prøve å muntre oss opp.

Til og med hvordan han forlot oss, beskriver han. Ikke på bobiltur. Ikke i syden. Ikke slik at en av hans kjæreste fant han. Men Alene ute i naturen han elsket. Raskt og effektivt. Ikke noe styr. For han ville et langt sykdomsliv, der han måtte pleies, vært et mareritt som ville ødelagt det gode livet han elsket.

Og dagen i dag, eneste dagen med sol, akkurat som når han dro. Og fuglene fløy i formasjon over oss som en siste hilsen.

Venner, det er er fint ord.

Vi er en fantastisk gjeng venner og jeg vet at Kjell hadde mange sånne vennegjenger.

Men vi har ingen å miste.

Først ble Willy syk og måtte gi tapt og han har vært i minnet vårt hver gang vi har møttes.

Så kom sjokket om at Kjell Magne brått gikk bort.

Og vi vet ikke helt hvordan vi går videre.

Enda et stort tap og vi roper inni oss, vi vil ikke, vi vil ikke

Men vi har ikke noe valg

Vi må igjen finne fotfestet, for videre må vi

Men vi blir redd

Redd for morgendagen.

Vi har ingen flere å miste.

Vi mennesker er oftest opptatt av å få være oss selv.

Mange tenker ikke over at man må også la andre få være som de er.

Og det var der vårt lille felleskap, har vokst seg sterkere og sterkere.

Vi er så ulike, på alle vis, men likevel sklir vi sammen og utfyller hverandre.

Vi får en varm følelse av å høre til.

Som en egen liten familie.

Kjell var ikke av de som ropte høyest. Han forholdt seg rolig til det meste.

Unntak var hvis det var snakk om å konkurrere. Konkurranseinstinktet var alltid på topp og ordet tape, nei det likte han ikke, enten det gjalt tennis eller gocartkjøring, på våre ferieturer.

Nei, Han var ikke så glad i å være den det var fokus på. Men når det gjalt sport, da var han ivrig og i de diskusjonene, ja da kunne vi høre ett og annet verbalt utbrudd.

Siste gang jeg så Kjell, var når han kjørte meg hjem etter påskelunsj.

Selv ville han tidlig hjem den dagen, for det var viktig for han at hele familien var samlet.

Det var lett å høre på stemmen hans, all kjærligheten i den, hvor mye dette betydde for han.

Nå må vi nok en gang bygge opp igjen felleskapet

Akkurat  nå føles det som om det blir umulig å få til.

Livet blir ikke det samme lenger.

En svært god, lojal venn er borte.

Og enda en må gjemmes i hjertet vårt og vi må gå videre.

Sammen må vi bygge ny grunnmur enda en gang.

Neste gang vi møter gjengen, vet vi at både du og Willy er der sammen med oss, Kjell, inne i hjertene våre. For Alltid.

Farvel for nå Kjell Magne

 

 

Dikt av Kjell Baalsrud

Vi bøyer vårt hode i sorg,
ditt blikk og din stemme er borte,
vi savner ditt nærvær, ditt vesen,
vi skal ikke se deg igjen.

Vi bøyer vårt hode ærbødig,
for alt hva du var, hva du gjorde,
og det som ga mening til livet,
for den som fikk være deg nær.

Vi løfter vårt hode i glede,
ved minner om deg og din tid.
Om din tid i blant oss er over,
så er du en del av vårt liv.

Så har jeg noen ord jeg skrev etter at det triste budskapet nådde meg.

 

Når man er i sorg, føler man avgrunnen åpner seg og man faller

Man faller ned i et endeløst dyp

Man kan ikke se bunnen

Man mister fotfestet

Man mister alt

Man mister alt man er og alt hva man har vært

Man faller og faller uten å finne noe å holde seg fast i

Ingen kan holde en oppe

Man må bare få falle

 

Tiden må få gå sin gang

Og uten at en helt enser det, gjør den det

Minutt for minutt, time for time

Det er som om man vil stoppe den, men samtidig ikke

Man vil bort fra smerten men man kommer seg ikke unna

Den fysiske kroppen smerter

Man vet ikke hvordan man skal noen gang  skal klare å leve igjen

 

Men så en dag ser man en sommerfugl flagre forbi

Man legger merke til at solen skinner

Man hører et barn le

Likevel slipper ikke sorgen taket

Den holder deg nede i et fast grep

Tiden fortsetter å gå

 

Minutt for minutt, time for time

Man kjenner at litt lettere er det å puste i små øyeblikk

Før man igjen trekkes ned i mørket

Man vil ikke slippe taket

Man er redd for å huske men likevel redd for å glemme

Det kjennes som om følelsene river og sliter en i stykker

Man vil aldri bli hel igjen

Man vil aldri bli den man var

Minutt for minutt, time for time

Man blir ikke den man var, men man våkner sakte men sikkert til live igjen

Som en selv, men likevel en annen

For sorgen bærer en alltid med seg

Man slipper ikke unna den

Men kjærligheten til den man har mistet, vil også være der

Savnet, smerten og kjærligheten, vokser sammen og skaper en om til noe annet

Det samme mennesket, men likevel en annen

 

Så begynner letingen etter livet på nytt

Gledene begynner så smått å vise seg enda mer

Flere sommerfugler, fuglesang og barnelatter

Man kan igjen begynne å ta frem de gode minnene

Man kan le og man kan gråte, men nå med en litt lettere følelse

Nemlig av kjærlighet

For det er ikke bare sorg

Sorg er følelsen av å miste en stor kjærlighet

Sorgen er å savne den kjærligheten

Det er da man må huske at kjærligheten er der for evig tid

Den blir aldri borte

Den vil holde seg like sterk

Heldig er den som har kjent en slik kjærlighet

Derfor er savnet så stort

Minutt for minutt, time for time

Helt inn i evigheten