Å gå sånn hjemme og tutle for seg selv, kan være fint, men også krevende.

Jeg er jo et følelsesmenneske.

Mine følelser er tusen ganger større enn det de andre i husstanden har.

Jeg har nok også noen titusener flere tanker i løpet av dagen.

 

Jeg er blitt mye flinkere til å lytte til intuisjonen min enn til den rasjonelle hjernen.

Men nå om dagene,klarer jeg ikke helt å skille de.

Jeg forstår at jeg ikke må la tankene ha fokus på det jeg ikke greier.

Jeg har altfor lett for å kjenne etter hvor sliten jeg er.

Noe som er naturlig, når kroppen har vært utmattet i mange, mange år.

Men jeg vil arbeide meg opp igjen og jeg er definitivt på vei dit.

Det går opp og det går ned, men det føles likevel lettere.

Likevel er det konflikter.

Når skal jeg presse meg, når skal jeg hvile.

 

Kroppen og hjernen krangler denne uken.

Denne kranglingen hører hjemmet til.

Nå jeg er ute og reiser, klarer jeg lettere å skille mellom de.

Da vet jeg når jeg må begrense meg og når jeg skal hvile.

Når jeg er hjemme, er dette mer uklart.

Kanskje fordi jeg har mer tid til å tenke og kjenne etter.

Dessuten blir det full fart fra helga og en ukes tid fremover, og da må jeg være klar.

 

Jeg startet dagen med å se programmet jeg er så glad i, MasterChef Australia.

I år er Julie tilbake.

Julie er jeg så glad i.

Ja, slik er jeg.

Jeg blir glad i mange av de som er med.

Julie vant første sesongen av MasterChef.

Nå er 10 av de som har vært med før, tilbake, og de kjemper mot 10 amatører, som ikke har vært med før.

Jeg ser hvor nervøs Julie er.

Hun har tatt beslutningen om å komme tilbake og hun er livredd for å mislykkes.

Tårene renner hos henne når hun snakker om gang på gang reise seg når man faller.

Det er tydelig at hun har hatt noen kamper med angst og depresjon.

 

Jeg ser også Vendela i kompani Lauritzen.

Hun som har vært verdens vakreste.

Vi tror vel at hun kan mestre alt, for en stjerne hun er……trodde jeg.

Så ser jeg at hun gråter og gråter for hun føler at hun ikke mestrer noe som helst.

Likevel gir hun seg ikke.

Det handler nemlig om at vi må ikke gi oss over.

Og nettopp det å ikke gi seg, det er det som gjør en til en stjerne.

Når Didrik Solli Tangen sier at jeg må bare gråte litt, kan jeg få en klem.

Å se at vi er mennesker, vi er ikke roboter, det rører meg.

 

Følelsene river og sliter i meg, hva gjør jeg i dag.

Er det slik at kroppen må hvile eller innbiller jeg meg det, fordi jeg er redd.

Er jeg bare giddesløs?

 

I det jeg går fra badet, tenker jeg at jeg må finne en topp jeg savner.

Mens jeg leter, ser jeg strykebrettet og uten å tenke mer, drar jeg det frem.

Skjortene har hendt der og venter en uke og der er jeg i gang.

Veldig fornøyd med at det er unnagjort til barnedåp på søndag.

Når jeg er i farta, setter jeg på oppvaskmaskin og jeg henger ut klær.

Kanskje synes du dette ikke er så mye men for meg er det en lettelse å ha det unnagjort.

Da kan jeg slappe av med god samvittighet resten av dagen.

I morgen skal jeg trekke på ei dyne og bake brød.

Utenom det, kan jeg roe helt ned.

Og nettopp det er viktig for meg.

Jeg vet også at dietten forrige uke krever at kroppen får hente seg inn igjen.

Derfor trenger den ro.

 

Vel vel. Dette ble litt mye pjatt.

Men sånn er det i mitt hode.

Hva forgår i ditt hode?

Hva har du fokus på?

Ødelegger du for deg selv med å la nedbrytende tanker styre deg?

Det kan være greit å ta en gjennomgang.

I dag

 

ps. Hun på bildet likte ikke at jeg styrte med noe. Se på det blikket 😀