Jeg er så heldig at jeg er beriket med så mange venner

I går fikk jeg melding fra ei som var litt lei seg.

Dårlige nyheter og hun var bekymret.

Hun sier at det er kanskje dumt å overøse meg med sine problemer.

Jeg svarer det er helt ok, for jeg tar det ikke inn slik jeg gjorde før.

Før sugde jeg til meg andres følelser.

Var de lei seg, ja da ble plutselig jeg lei meg.

Var de sur, ja da tok jeg til meg deres ubehag.

Og var det noen som hadde det vondt, ja da gråt jeg for dem.

Dette har jeg sluttet med.

Noe har skjedd meg underveis i min spirituelle utvikling, så jeg tar ikke inn deres følelser på samme måte lenger.

Jo da, litt tar jeg nok inn uten å vite det, men når jeg er det bevisst, lar jeg være.

De føler seg ikke bedre om jeg føler det like ille som dem.

Jeg kan ikke hjelpe dem hvis jeg selv blir nedfor eller føler stor sorg og smerte.

Jeg kan lytte, jeg kan forstå, jeg kan være der, men ikke overta deres følelser.

Da hadde jeg ikke kunne jobbet med mennesker som står i ulike kriser i livet.

 

Det jeg derimot fortsatt tar inn, er energier.

Litt vanskelig å forklare for følelser er jo også energi.

Jeg tror jeg svinger selv på en høyere frekvens nå energimessig.

Ikke fysisk energi, for den er ganske så lav, men jeg tar ikke så lett inn det negative.

Jeg har jobbet mye med meg selv, kastet mye negativt følelsesmessig søppel på bålet.

Og det er noe som er høyere enn alt i frekvens.

Hva er det sier du, ja tenk nå etter.

Det er kjærlighet, ekte, ren uselvisk kjærlighet.

Når noen stråler ut kjærlighet, ja da blir jeg berørt.

 

Jeg kan se et menneske og tårene renner.

Uten at de har åpnet munnen.

Det er noe ved dem som griper meg.

Ofte så sier vi at de med Downs,  stråler så mye kjærlighet.

Ja, nettopp,  de er ikke så fylt av alt det negative, som vi andre lett blir.

De sender ut sin kjærlighet og vi blir truffet.

Jeg er blitt mer og mer sensitiv, for nettopp dette.

Jeg ser folk på tv og så snufser jeg og sier til gubben, at nå griner jeg igjen.

Og hvis de synger med en litt sår stemme i tillegg, ja da griner jeg enda mer.

Men jeg griner i reklamefilmer også, hvis det er med noen som har denne type utstråling.

Ja, jeg er litt rar, jeg vet det.

 

I dag var jeg på besøk med ei anna venninne og vi snakket om nettopp dette.

Jeg nevnte noen av de små menneskemøtene jeg hadde hatt på ferie.

Bittesmå møter med fremmede mennesker, men de har føltes så viktig for meg.

https://lillasjel.blogg.no/1448359409_24112015.html

Vi snakket om hvordan vi spinner et nett av energier i disse møtene.

Det er som om hvert enkelt møte er en viktig knute i det nettet.

Og jo flere vi møter som er skjebnebestemt for oss, jo større og sterkere blir det nettet.

Og vi åpner da mer og mer opp.

Jeg lever jo i troen på at alle reisene mine er,  for at jeg skal få flere knuter i nettet jeg spinner.

At jeg åpner mer og mer opp og at disse møtene hjelper meg med nettopp det.

Det er en utveksling av energier.

Så vær obs på menneskemøtene.

Se de du møter, gi dem ditt vakreste smil og en hjelpende hånd eller klapp på skulderen.

Det kan være viktigere enn du tror

Og tror du ikke at da kunne hun trekke frem et klipp hun hadde med Linn Skåber, som var helt nydelig.

Hun hadde et klipp fra der Skåber leser dette opp i kirken og det er mye finere enn det klippet jeg har med.

Men jeg finner det ikke til deling noe sted

Og da grein jeg jo igjen

I dag

 

Ordene Linn Skåber skrev, delt uten tillatelse fra henne, men siden de ligger på youtube går jeg ut fra at det er delbart:

 

Jeg tror

Jeg tror på Gud fader den allmektige.
Himmelens og jordens skaper.

Også tror jeg på andre ting …mindre ting.

På solfylte ettermiddager på Grünerløkka for eksempel. Når det akkurat har regnet og det er dammer på asfalten og glitter i luften….eller at noen bare har spylt asfalten natt til søndag morgen.

Også tror jeg på italiensk is og den franske ostebutikken ved siden av her og på Birkelunden og cafebord og lyden av trikk og lyden av hjerteslag og hun som alltid går og roper uten at vi skjønner hva hun sier, men som gir oss trygghet fordi hun tilhører oss, vårt sted, vår verden

…også tror jeg på møter.

Møter mellom mennesker som ikke kjenner hverandre, men som snakker til hverandre likevel. Kanskje bare et: «Unnskyld meg» hvis de skulle komme til å skumpe borti hverandre midt i Thorvald Meyers gate eller på et hjørne av Markveien.

Også tror jeg på rom. Rommene i oss og rundt oss. Kanksje mest rundt oss. Der vi ikke er alene, men kan møte andre mennesker, i rom. Å være stille sammen, prate sammen, være sammen, høre sammen.

Rom midt i byen med vide porter og høye tak. Paulus kirke foreksempel. Jeg tror på det høye taket der.

Også tror jeg på mennesker inni disse rommene…som sier: Kanskje «Hei!» eller «Vil du ha en kaffe?» eller «Gud velsigne deg»…og de serverer trygghet og stearinlys og av og til egg og bacon.

Jeg tror på alt dette

Det er dette jeg tror på.

Det er derfor jeg tror på Gud den Allmektige

Himmelens, jordens, nyvasket asfalt, parkene, og Paulus kirke skaper.

Amen

Skrevet av Linn Skåber i anledning Paulus kirkes folkemøte 27.mai – 2013