Det har vært så mye i det siste

Jeg har spilt på hele følelseseregisteret

Det har vært så intenst

Lille meg, som prøver å være nettopp det, lille meg

Slik de fleste av oss kaver oss gjennom hverdagen

Noen har tøffe tak, andre flyr med lettere bagasje

Likevel er vi som en flokk av fugler som prøver å fly sammen

Vi er på vei mot samme sted

Det er en evighet som venter, forhåpentligvis i det fjerne

Dette vet vi ikke noe om

Morgendagen er foreløbig bak en dør vi ikke har åpnet enda

Vi knytter kontakter i dagens samfunn

Mennesker vi aldri har møtt, treffer en nerve i oss

Vi møtes gjennom ordene

Ofte kan vi misforstå hverandre

Men når vi møter de som leser ordene i hjertet vårt,  ja da er det ikke rom for misforståelser

De ser det du selv ikke ser

Din innerste sårbarhet

Frykten for ikke å være bra nok

De leser en person der inne som for deg fremdeles er fremmed

Hva er det de ser i deg som du selv ikke ser

Det blir så sterkt, så vakkert, så varmt

Det griper deg mentalt, rister deg i grunnvollene

Det er som med ett sårbarheten din blir båret utenpå kroppen

Tok de feil de som sa du aldri var som de ønsket

Var de på ville veier, skal man tro

Eller hadde du lukket hjertet ditt fordi du var redd for å slippe de gode inn til deg

Sendte du ut det du fikk tilbake

Var du så kritisk til deg selv at det var det du sendte ut

Vi får nemlig det vi sender ut

Det må bety at jeg endelig sender ut kjærlighet

Jeg bretter ut kronbladene mine

Jeg er på vei til å blomstre

Enda er jeg redd, hvor er jeg på vei

Ja, vil elske og anerkjenne meg selv, men ikke bli selvgod

Jeg er bare meg, lille, lille meg

Men jeg er kjærlighet, det vet jeg

En stor kjærlighet har åpenbart seg for meg

En kjærlighet jeg får være en del av

Den universelle kjærligheten som vi alle er tilknyttet

Hvor veien går vet vi ikke, noen av oss

Men vi er på vei

Sammen

Vil du gå sammen med meg et stykke av veien

Det er jeg takknemlig for

I dag