Jeg er blitt litt av en festbrems.

Vi har kommet hjem fra party.

Ikke noe stort party, men en sånn venners venner fest.

Jeg kjørte.

Jeg vet at mange kjenner til det jeg nå skal si mens andre ikke forstår.

Ja noen tror man overdriver eller psyker seg ned.

Men når man har en kropp man ikke helt har kontroll over, er det en del å ta hensyn til.

For det første er man litt nervøs i dagene før.

Ja jeg har ikke sosial angst, jeg liker å møte mennesker.

Men jeg aner ikke hvor opplagt jeg er den dagen festen skal være.

Hvor sliten kommer man til å bli.

Det ligger bestandig en liten frykt i bakhodet.

Vær nå forsiktig lille venn så du ikke overdriver.

Du har en del å gjøre neste uke, gjør nå ikke slik at du må ha hviledager.

 

Retrettmulighet er viktig.

Det å vite at man kommer seg hjem når man føler at det er nok.

Prøver man å holde ut for lenge, da åpner kjellerlemmen seg og man faller.

Den er usynlig, plutselig smeller det.

Derfor kjører jeg så jeg kan komme meg hjem når jeg kjenner det er nok.

Når man så kommer hjem, må man roe ned.

Legger jeg meg før kroppen er klar, får jeg ikke sove.

Eller jeg sovner og våkner etter en time med kroppen i helspenn, som om den er i alaramberedskap.

Dagen etter er jeg gjerne fyllesyk selv om jeg ikke har rørt alkohol.

 

Heldigvis har jeg lært meg å være sjef selv.

Jeg bryr meg ikke om noen synes jeg er festbrems.

Før i tiden kunne jeg bli såret, det gidder jeg ikke lenger.

Det er jeg som har ansvaret.

Jeg må passe på meg selv.

Jeg skal være fornøyd med at jeg i det hele tatt greier å være med.

Det er jo kjekt med litt liv og røre rundt seg, møte mennesker.

Jeg velger derfor å se hvor heldig jeg er.

En kropp som kan være med på litt er mye bedre enn en som må være hjemme.

Men husk at møter du noen i selskap som sier de vil hjem tidlig, gi dem ditt fineste smil.

Si at det var koselig at de kom og vel hjem.

I dag