Jeg er veldig takknemlig for hvor privilegert vi er gubben og jeg.
Vi har det godt sammen.
Vi har famile og mange gode venner.
Ingenting av dette er en selvfølge.
Derfor skal man være takknemlig.
Jeg brukte å strikke mye for noen år siden.
Særlig når barna var små og det var mange julegaver som skulle gis.
Et år tror jeg at jeg strikket 10 barnegensere før jul.
Etter at barnebarna kom, har jeg strikket litt, men ikke mye.
Siste plagget ble jeg nesten ikke ferdig med.
Og jeg har prosjekt som aldri ble ferdig.
Jeg strikket også dukkeklær, noe jeg syntes var gøy.
Men så ble jeg lei av å strikke.
Fingrene ble mindre bevegelige og finmotorikken dårligere.
Jeg synes det er blitt bedre etter at jeg fikk tappet bort litt jern.
Kanskje bare innbildning.
Vi har jo Raumagarn her i kommunen.
Der har de et stort utvalg av garn og oppskrifter.
Jeg elsker å sitte og bla i katalogene med oppskrifter.
Stor var overraskelsen min når jeg kom til utsalget og det var ikke noe å bla i.
Alt er på skjerm.
Hva er sjarmen i det liksom.
Covid, sa de, kunne ikke ha kataloger.
Ærlig talt, er ikke det å gå litt for langt?
Og dumme meg, jeg tenkte jo ikke på at vi lever i en internettverden.
Nå blar man visst i oppskriftene hjemme.
Sukk, glad jeg er så gammel at jeg ikke får oppleve at bøkene kun kan sees på nett også.
Men de var snille mot meg da, så de fant noen kataloger jeg kunne få titte i.
Så nå er jeg i gang.
Jeg strikker kjole og det er jo så koselig.
Kanskje blir det også dukkeklær igjen også.
Jeg må lete frem dukkeklærbøkene.
Nå husket jeg at jeg nok har noen barneklærhefter liggende også.
Ja, jeg blir rørt, snufs
I dag
