I dag skal jeg prøver forklare litt mer om utmattelse, for det er vanskelig å forstå.

Det har jeg forståelse for.

Og mange er glad jeg skriver om det, for de får ikke til selv å forklare.

Det kan nemlig være svært skiftende og variere mye fra person til person.

Og jeg vil ha sagt med en gang, at det er ikke synd i meg.

Jeg er ikke ute etter noe medfølelse, for jeg har et godt liv på alle vis.

Jeg har en kropp som fungerer, stort sett smertefritt, det eneste jeg trenger er å hvile nok.

I motsetning til mange som mangler helt krefter eller lever et liv med store smerter.

Jeg anser meg selv som heldig, veldig heldig.

Jeg fyker verden rundt( litt overdrevet, men det hørtes innmari kult ut), det eneste jeg trenger er å passe på å hvile meg.

Nå er jeg jo trygdet, så jeg kan hvile så mye jeg vil.

Da var det verre når ingen trodde meg.

De mente det var psykisk, truet meg til å ta antidepressiva, selv om jeg påstod jeg ikke var deprimert.

Vær klar over at dette skjer veldig ofte.

Har du smerter eller en kropp som ikke fungerer og de ikke forstår hvorfor, da skylder de på psyken.

Veldig mange me- eller smertepasienter, har måtte gå gjennom psykisk utredning, innforstått med at vi tror egentlig ikke du er fysisk syk, skjønner du.

Jeg prøvde meg i arbeid gang på gang og endte opp med infeksjoner så snart jeg presset.

Etter 4 infeksjoner den siste sommeren jeg prøvde meg, da ba de meg om å søke ufør.

De forstod at dette gikk ikke.

Jeg presset jo på og jobbet, for jeg ville jo få det til å fungere.

Men jeg kan som sagt bare forklare ut fra egen kropp.

Mens jeg kan hvile i en god stol med boken min, må andre ligge i sengen på et mørkt rom.

Mens jeg kan kose meg med bøkene mine, er mange for slitne til å lese.

Jeg blir også sliten av lyd og sitter mest i stillhet, men mens andre må ha det helt stille, kan jeg i perioder ha mye støy rundt meg, som når jeg er ute og reiser.

Men det hender jeg kjenner at nå må jeg bort fra lydene,  for jeg kjenner kroppen svikter.

Da mister jeg helt muskelkraft og greier ikke å gjøre noe som helst, må bare sitte i ro.

Lørdag nå før vi skulle reise hjem, fikk jeg det sånn.

Vi satt utenfor spisesalen, høy musikk og prat.

Da rømte jeg til stillheten og skyggen og etter litt hvile, hentet jeg meg inn igjen.

 

Det er dette som er så vanskelig å forklare og gjør det så vanskelig å forstå.

Du kan komme på besøk til meg.

Jeg lager kaffe, vi skravler og jeg ser ut til å stråle.

Jeg ser helt frisk ut og kanskje er jeg det, akkurat da.

Så kan jeg plutselig 2 timer etter, være så sliten at kroppen verker og bare det å skulle sette på en vaskemaskin, virker uoverkommelig.

Du kan møte meg på butikken og vi skratter og prater, men du ser at i dag er det likevel et slør over øynene mine, jeg beveger meg sakte og går rart og du kan se jeg støtter meg på en disk eller noe.

Da begynner kreftene å minke og jeg må spare, helst komme meg hjem snarest mulig.

Dagen etter kan du møte meg igjen og jeg fyker avgårde i full fart.

Denne uken vi var på ferie, var jeg i bedre form enn jeg har vært på årevis.

Da er kroppen raskere, sirupen i systemet som gjør kroppen til en treg masse, var nesten ikke der.

Jeg var til og med på bar en liten tur, to kvelder på rad, 600 m hver vei.

17.mai var vi i byen på kveldinga, 1,1 km,  og spiste middag og vi gikk hjem, ingen taxi.

Jeg har aldri gått noe sted på kvelden, på ferie, annet enn på hotellet, på åresvis

Det føltes vidunderlig og gir lovnad om flere slike dager.

Nest siste dagen, begynte jeg å kjenne signalene og før avreise, økte det på.

Da visste jeg at nå må jeg være på vakt.

 

Og slik er det.

Det er uforutsigbart.

Det er umulig for andre å forstå for man forstår det ikke selv.

Noen ganger kommer det kastet over en, mens andre ganger siger det sakte på.

Noen ganger er man uthvilt igjen etter litt hvile, andre ganger trenger man dager eller uker.

Mandag var jeg sliten hele dagen.

Tirsdag var jeg ganske fin om formiddag, tenkte wow, for så å overdrive aktiviteten og være stupferdig om kvelden.

Så våkner jeg igjen i dag, ganske tidlig, etter å ha vært oppe hver time hele natten, men føler meg våken og kroppen kjennes fin ut.

Og hva som skjer utover dagen og uken, vet jeg ikke.

Og jeg må innrømme jeg går litt på tåhev og håper jeg ikke må være i kjelleren lenge.

 

Dette ble mye dill om meg, men det er den eneste måten jeg kan forklare hvor uforutsigbart dette er.

Det jeg gjerne vil lære dere er at når dere møter noen som sliter med tilstander i kroppen, som du ikke forstår, så er det ok.

Vær glad du ikke trenger å forstå.

Men…..

Et stort men…….

TRO DEM

Tro på det de forteller deg.

Ikke tenk at de overdriver

Ikke tenk at de innbiller seg det

Ikke tenk, sikker “bare” psykisk.

Psykiske sykdommer er slett ikke bare, de er tøffere enn noe.

Bare tro på det de sier.

Godta at du ikke trenger å forstå, bare tro.

For hvis du tror, da legger du også grunnlaget for å lære deg å forstå.

I dag

 

Ps. Det øverste bildet er faktisk ikke så dumt i forhold til teksten. Det er noe som sperrer for utsikten så vi ser ikke klart. Akkurat slik tilstander i kroppen kan skjule den vi er inni oss. Vi får ikke være den vi egentlig er.