Livslange forhold holder på å gå ut på dato.
I dag skal det være fart og spenning og rosenrødt, hvis ikke er det slutt.
Ut med en og inn med en ny.
Det skal være hett og fullt av begjær.
Vel, her i huset tilhører vi en utdøende rase.
Vi har vært et par i 44 år.
Da har både farten minken og spenningen forsvunnet, ihverfall delvis.
Men fortsatt kan vi oppdage nye sider ved hverandre, så det er spenning nok for oss.
Det er det trygge og gode og rolige, som er tingen for oss.
Se på hverandre og se at vi er glade i hverandre.
Tunghørte holder vi også på å bli, så samtalene kan være ganske så spennende.
Av og til er de mer som et mysterie å finne ut av.
Bra vi begge liker spenningsromaner.
Tålmodig blir man også etter så mange år, vi lar oss ikke ryste av bagateller.
I dag fikk vi et typisk eksempel på en slik ordveksling.
Jeg har kjøpt et kg tyttebær, som jeg fikk levert frossen.
Veldig fint så kan jeg røre litt av gangen.
Men nå før jul, er det så mye godt pålegg, så jeg spurte:
Skal jeg røre litt av bæra nå eller har vi nok pålegg nå før jul.
Vel, han snakket om noe annet.
Noe som også er vanlig, vi har hver våre samtale der ingen av oss hører det den andre sier.
Vi snakker egentlig til oss selv.
Hørte du hva jeg sa?
Ja, fikk jeg til svar
Og så:
Hva var det du sa?
Ja, sånn er det hos oss godt voksne her i huset.
Vi gjør oss forstått på et vis.
Gubben sier han hører det han vil høre
Vel, vel, sier jeg.
Her er beviset på at han kanskje ikke hører alt.
Men jeg må være forsiktig med å uttale meg, for i neste omgang, er det min tur å høre feil.
I dag
