Gjør du det alle forventer av deg

Jeg så at Sophie Elise har bestemt seg for å slutte å blogge.

Hun blir trist av å se alle de negative kommentarene som kommer, uansett hva hun prøver å gjøre.

Nå handler det ikke om vi er enige om alt hun sier eller ei.

Det handler om å la andre få være seg selv, uten at vi skal kritisere.

Hun sier at hun har prøvd og prøvd å være slik hun tror det forventes av henne, for å slippe kritikk, men det hjelper ikke.

Samtidig prøver hun å være seg selv.

Det er nettopp der det skjærer seg.

Hvis du tror du kan gjøre det andre forventer og at de blir fornøyd, ja da må du tro om igjen.

Det vil bestandig være noen som er uenig og bestandig noen som forventer noe annet.

 

Løsningen er enkel, være seg selv, gjøre det som for en er riktig, til enhver tid.

Ja selvfølgelig uten at du er stygg med noen og slike ting.

Her snakker vi ikke om at du skal gjøre noe mot andre, men hvordan du vil være selv.

Ja, løsningen er enkel, vi vet hvor vi vil, men å komme dit, ja det er ikke enkelt.

Det kan være tøffe tak.

Tro meg jeg har vært gjennom det.

Samme hvordan jeg prøvde, så fikk jeg kritikken midt i fleisen.

 

Jeg er for sta og egen, går mine egne veier, sier og gjør ting feil.

Og jeg gråt og gråt og var fortvilt for jeg visste jo at jeg prøvde å være så snill og flink jeg kunne.

For hvert oppgjør, kom det nærmere.

Først perifert, kollegaer, bekjentskaper og når jeg lærte meg mer å takle det, ja da kom venner og familie.

Slik kjemper man seg gjennom situasjon etter situasjon.

Dette er snill pike syndromet man utvikler, gjerne fra barnsben av.

Bare jeg er snill og grei, så vil alle like meg.

Men det er ikke sånn det fungerer.

Vi holder oss selv tilbake.

 

For min egen del, er det slutt.

Jeg er ikke snill pike lenger.

Jeg gjør det som er riktig for meg.

Jeg er meg selv.

Samtidig ser jeg godt de sidene mine som kan provosere andre.

Særlig det at jeg er sta og går mine egne veier.

Men hvis jeg er sta og du er uenig med meg, ja da er vi begge sta.

Og jeg vil være sta.

Det er en del av viljestyrken min som presser meg fremover.

Jeg kan også virke veldig kritisk, for noen ganger er jeg fritt-talende og pirker i åpne sår.

Jeg liker å se ting fra flere vinkler.

Da er det lett å ta det som kritikk og det har jeg stor forståelse for.

Samtidig vet jeg at det ofte er slike møter som er utviklende.

Men jeg forventer ikke noe fra noen.

Gjør du det motsatte av det jeg foreslår, så ok, det er ditt valg.

Da har mine ord ført til at du tar en avgjørelse for deg selv.

Om det er riktig eller ei, er ikke opp til meg å bedømme.

 

 

Når jeg nå lytter til meg selv og gjør det som er riktig for meg, ja da har hele verden rundt meg endret seg.

De situasjoner som var gjentagende før, de er borte rett og slett.

Og er det noe som prøver å vippe meg av pinnen, ja da bryr det  meg ikke.

Jeg går mine egne veier og det skal jeg fortsette med.

Ja, ikke for det, jeg har drøssevis av venner som går sammen med meg.

Jeg kan ofte si at det er bra det er litt avstand mellom oss, for for mye av meg, kan være slitsomt.

De som er sammen med meg, må nemlig godta at jeg er som jeg er.

Vil de ikke ha meg, får de bare gå.

 

Ofte handler det om at en ikke ser seg selv.

Du ser ikke at du er lik meg.

Ofte kritiserer vi nemlig de som gjør det samme som oss selv.

Vi ser det bare ikke selv.

Blir du snakket bak ryggen på, ja da gjør du det gjerne tilbake.

Du snakker om at andre må ta seg sammen i ulike situasjoner, men så har du selv dine der du ikke greier det selv.

Du snakker om at andre må tenke annerledes, mens du selv fortsetter å ha dine tanker.

Det er så forbannet enkelt for oss å se hva andre skal og ikke skal gjøre.

Hun skulle gjort det, han skulle ikke sagt det, slik oppførsel tolererer vi ikke.

Men hva gjør du selv.

 

Så analyser litt og se på hva du gjør og sier fordi noen forventer det.

Er det i strid med det du egentlig ønsker.

Er det på tide å se grensene dine for hva du finner deg i.

Hvem er du som menneske, hvordan vil du være, hvilke spor setter du etter deg.

Og hvordan er du selv mot andre.

Går du rundt og forventer at noen skal endre seg slik du ønsker de skal være.

Eller lar du de også få være seg selv.

I et parforhold er det ganske typisk.

Man har tusen ting man vil at partneren skal endre, men man greier ikke å forandre seg selv.

Begynn med deg selv.

Vær den du vil være og la andre få være seg selv.

Forvent ikke fra andre, det du selv ikke greier.

Jeg vil ihvertfall være meg, akkurat som jeg er.

I dag