Et blått håndkle kan være opptakten til mange ord og erkjennelser

Ja, det kan faktisk det.

Jeg skal nå skrive dagens innlegg og det blå håndkledet gav meg inspirasjon

Jeg vet enda ikke hva jeg skal skrive, men håper at fingrene vet det.

Jeg vet bare sånn noenlunde hva det kommer til å handle om.

Jeg kom ut av dusjen og stod og tørket meg.

Det er faktisk på badet jeg får de fleste innspillenen mine til skriving.

Da er jeg litt sånn uforberedt og i en egen modus som tillater at tanker plutselig kommer.

Ja, jeg tørket meg og turen var kommet til de litt mer bortgjemte steder, de stedene der lite sol kommer til.

Jeg er jo miljøbevisst nok til at jeg ikke vasker håndklær etter kun en gangs bruk, derfor liker jeg å ha et litt mindre til disse edlere delene.

Jeg visste at jeg fant et nytt i går, et blått men nå var det ikke der.

Jeg fant et nytt, jeg tørket meg og hengte opp håndklærne.

Ja, unntatt det som lå på gulvet, det blå, som jeg hadde stått på.

Ja, er det ikke typisk.

Vi ser ikke det som er foran nesen vår.

Jeg forstod da at det er dagens tema.

 

 

Mange har fortalt meg at det går en dokumentar på Netflix som heter Heal.

Jeg satte på den og den er svært, svært interessant.

Den dokumenterer det jeg de siste årene har forstått mer og mer.

At det vi har med oss i bagasjen, er det som skaper sykdom i oss.

Særlig indre stress.

Stress hindrer kroppen i å holde seg frisk.

Det ødelegger immunforsvaret vårt og så pøser vi på med medisiner og gjør alt verre, for medisinene har bivirkninger som gjør at vi igjen får nye ting vi strever med og vi er kommet inn i en ond sirkel.

Og nå sier IKKE jeg at vi ikke skal ta medisiner, for selvfølgelig må vi det når det er nødvendig.

Og vi må ha leger og operasjoner, så jeg sier ikke at noen ikke skal gå til lege og få en diagnose.

Det jeg sier at vi må se på hva vi har opplevd og hvordan vi tenker for å holde oss friskere.

At kroppen har en evne til helbredelse som vi ikke forstår.

Og så spør du deg kanskje hva i all verden har det med det blå håndkleet å gjøre.

 

Jo, det skal jeg si det.

Vi ser ikke hva vi selv gjør med egen kropp enda det oftest er rett foran nesen vår.

Opplevelser vi bærer på fra vi var barn, roller vi spiller som snill pike/gutt.

Det å vokse opp med vold, misbruk, dårlige hjemmemiljø, osv, osv

Men ikke bare fra vonde hjem, men fra helt alminnelige hjem.

For ingen av oss er feilfrie når vi oppdrar barn, veldig få kommer fra en oppvekst uten arr.

Opp til vi er ca syv år, suger vi til oss av alt som skjer uten å kunne behandle disse inntrykkene.

Det skal ikke så store opplevelser til.

Jeg glemmer aldri hun som fortalte at hun kom springende til moren for å få klem og trøst og moren sa at jeg har ikke tid nå, gå ut en tur.

Ja, moren var nok opptatt, og noen ganger er vi det, og det hadde ingenting med manglende omsorg å gjøre.

Likevel følte den lille seg så avvist, at opplevelsen dukker opp i en healing førti år senere.

Eller hun på over 80 år som gråt når hun tenkte på øyeblikket da foreldrene måtte la henne være igjen på sykehuset alene…… slik de gjorde før i tiden, når foreldrene ikke fikk være tilstede.

Og vi kan ikke som foreldre klare å gjøre alt helt perfekt.

Selv var jeg mye sint når barna var små, veldig sint.

Helt klart på grunn av en sliten kropp som ikke var frisk, men jeg ser i dag at mye kunne jeg gjort annerledes hvis jeg var klar over det.

Hvis jeg bare hadde sett det blå håndkleet.

Da kunne jeg startet jobben med å sette meg selv fri for mange, mange år siden.

 

 

Jeg hadde ingen vond oppvekst, var nok ganske så vanlig på den tiden.

Men jeg ble født av en mor med store ubearbeidede traumer.

Hun så ikke det blå håndkleet og om hun hadde sett det, ville hun ikke greid å plukke det opp.

Det gjorde at noe mor- datter forhold ble umulig, verre og verre jo gamlere vi ble.

Min fars brå bortgang når jeg var 11 år, gjorde verden enda mer utrygg.

I tillegg var jeg nok ganske så annerledes enn de andre i familien.

Veslevoksen, frempå, påståelig, masete, nysgjerrig, vitebegjerlig, sosial og jeg gjemte meg ikke.

Men etterhvert som jeg vokste opp, prøvde jeg å holde meg tilbake.

Jeg så at jeg fikk kritikk for måten jeg var på og jeg prøvde å forme meg selv til å bli en annen.

Hele mitt voksne liv, og sikkert også som barn, har jeg prøvd å ikke være de tingene jeg fikk kritikk for.

Jeg ville jo bli likt og at noen var glad i meg, jeg higet etter oppmerksomhet, en lengsel etter å bli sett og ….. anerkjent som den jeg var.

Men hvordan kunne jeg bli det, når jeg aldri var meg selv?

Jeg så heller ikke det blå håndkleet.

 

 

Jeg fikk disse ordene her en dag

De kom fra Monica Waardahl- Nielsen

Å finne seg selv.
Ikke den alle mener du er .
Ikke den du Tror du er.
Men ditt innerste Selv
Det som er deg ❤

 

De ordene, rommer hele det blå håndkleet.

Jeg meldte meg på Art &Soul kurset på Arthur Findlay fordi stemmen inni meg sa at jeg må lære meg å slippe meg mer løs, uten regi, tørre å vise meg frem som jeg er.

Jeg startet enkeltmannsforetak i januar for å vise meg selv at jeg tror på meg selv og egen vekst.

Jeg tar mot til meg og går ut live og opplever et skred av følelser, når det viser seg at alt det jeg har hørt om meg selv hele livet, ikke stemmer.

Jo det er nok riktig, jeg kan fortsatt høres belærende ut, kritisk, jeg er sta og egen, jeg lytter mest til meg selv og er ikke så glad i andres innspill, hvis jeg føler de ikke passer meg, jeg blander meg inn i ting jeg ikke har noe med.

Jeg kan være litt sånn som The good Doctor, autisten som er kirurg, jeg kan si ting rett ut, uten filter, der andre ville pakket det inn eller tiet stille, for det føles riktig for meg.

Men poenget er at sånn er jeg og sånn må jeg være for å kunne være meg.

Og jeg ser at jeg har bruk for alt dette i det jeg nå gjør og jeg ser at det blir, ..stort sett, bedre mottatt enn når jeg prøvde å være en annen.

 

Så fortsetter prosessene mine som jeg har skrevet om den siste uken.

Vår sårbarhet – våre følelser

Litt om å følge hjertet, tenke nye tanker og bli kvitt gamle tankemønstre

Jeg ser at bli frisk prosjektet som jeg har en egen kategori for, fortsetter for fullt.

Når jeg nå så filmen Heal, får jeg bekreftelser på at jeg gjør mye riktig.

At jeg har holdt inne med alle disse følelsene inni meg.

Jeg kjente meg så mye igjen.

Jeg lytter nå mye mer innover, jeg følger hjertet og jeg ser at det leder meg fremover.

 

 

Tankene våre har en enorm kraft.

Slik de fortalte i filmen om alt det gode hjernen vår produserer når vi mediterer.

Dette er ikke tull,  det har ikke noe med tro å gjøre, det er forskning som viser dette.

Når vi tenker gode tanker, skaper vi gode, healende prosesser i kroppen.

Når vi tenker negativt, spyr vi ut negative, kjemiske prosesser som ødelegger.

Og nei, det betyr ikke at vi ikke skal anerkjenne det som er vondt, vi skal ikke fortrenge noe.

Det er hele hemmeligheten.

Vi må finne de opplevelsene som har satt seg i kroppen vår,

Vi må lete etter det blå håndkleet og få plukket det opp og hengt det på knaggen sin eller som jeg gjorde, kastet det til vask, så jeg får ta et nytt, rent i morgen.

Vi må se det som holder oss tilbake, det som har gjort at vi ikke fungerer som vi skal.

For at kroppen har en sterk evne til selvhelbredelse, det tror jeg på.

I dag.

 

 

ps, gjør oppmerksom på at dette er mine tanker, mine følelser og at jeg ikke har noen fasit. Jeg har ingen faglig kompetanse som hverken lege eller psykolog og jeg oppfordrer alle som føler de feiler noe, til å gå til lege og følge legens anbefalinger. Jeg gleder meg til at enda flere leger får øynene opp for at vi må se på hele mennesket, ikke bare behandle symptomer.

For alle som har Netflix, se filmen Heal. og har du ikke, er det kanskje mulig å få en gratis måned der og så si det opp igjen?