I går hadde jeg en drittdag.
En dag jeg heldigvis ikke har mange av i løpet av året.
Og heldigvis håndterer jeg de bedre nå enn i “gamle” dager.
Egentlig har jeg kjent tegnene noen dager, tung i hodet, som et belte.
Så kommer klumpen i magen så stort som et fjell.
Hvorfor?
Jo, jeg tror det ofte skjer i overgangen mellom lys og mørke.
Man snakker om vår og høstdepresjoner.
Jeg innbiller meg at det er et skifte i energi som skaper en reaksjon i kroppen.
Om det er tilfelle, det vet jeg ikke.
Men morsomt er det ikke.
Takk og lov at jeg vet at det ikke skyldes noe utenforstående.
Det bare kommer, varer et par dager og så slipper det taket igjen.
Det er ikke alle dager man skal ta seg selv i nakken og komme i gang med ting.
Noen ganger må kroppen få fred fra krav, så fremt man har mulighet til det.
Jeg mediterte mye i går, bare satt med øynene lukket og det var godt.
Jeg tok meg også en ettermiddagsdupp, enda jeg hadde sovet til 10.
Jeg gravde meg litt ned her, uten å løfte en finger, annet enn å lage fiskeboller til middag.
Uten å ha dårlig samvittighet.
På kvelden hadde jeg en avtale med ei venninne.
Jeg hadde lurt henne med til biblioteket.
Det var ikke noe alternativ å avlyse.
Når jeg spurte inni meg, skal jeg bli hjemme, var svaret, nei, dette skal du.
Og det var kjempekjekt, virkelig en vitamininnsprøytning.
Å gjøre noe helt annet, er inspirerende.
Hva vi var på?
Jo, vi fikk en porsjon Lykke!
Lykke, hvordan da?
Nina Lykke, forfatteren, til venstre i bildet.
Til høyre Synnøve fra Litteraturhuset i Molde.
Bokmøte på biblioteket med forfatter Nina Lykke.
Det er vel nå jeg skulle sagt at jeg elsker bøkene hennes.
Men jeg har lest bare en, Nei nei og atter nei, og jeg likte den ikke.
Det er fordi jeg har vansker med å le av bøker som skal være humoristiske.
“alle” andre synes bøkene er kjempemorsomme.
Den neste boken, Full spredning solgte som hakk møkk og bøkene hennes er solgt til flere land.
Og hun var så inspirerende å høre på.
Vi og min venninne snakket om dette med å gjøre noe annerledes, noe nytt.
Vi var skjønt enige om at dette var gøy.
Det var hennes første bokmøte og blir nok ikke det siste, tror jeg.
Det var kjekt å høre på Nina Lykke.
Hun liker nemlig å snu på ting, hva hvis det var omvendt.
Kjønnsroller foreksempel.
Hvis en kvinne slenger seg på fanget til en mann og opptrer flørtende.
Hvor mange roper mee too?
Hvordan kan en mann nærme seg en kvinne, uten at det ropes opp?
Hun har en mann i hovedrollen i sin nyeste bok, Vi er ikke her for å ha det morsomt.
Hun synes nemlig det er interessant å tenke på hvordan en mann tenker, i forhold til en kvinne.
Det var bare ett av temaene, hun snakket om mye forskjellig, slik som virkelighetslitteraturen, som er blitt så populær i dag.
Forfattere som forteller “alt” om hva som skjer rundt dem og gjerne henger ut hele familien, ved å skrive alle “sannheter”
Jeg tenkte på det i forhold til bloggingen.
Ja, jeg skriver jo mye om meg selv og hva vi gjør, men jeg skriver ikke alt.
Og jeg henger aldri ut noen, det er grenser for hvor personlig man skal være.
Og det hørtes unektelig spennende ut det hun fortalte om sin nye bok.
En godt voksen, litt “satt”, mannlig forfatter blir invitert til bokdebut på scenen under Litteraturfestivalen på Lillehammer.
Invitasjonen kommer en uke før festivalen begynner, altså er han reserve.
De han skal møte på scenen, er to personer.
Den ene er en kvinne som har hengt han ut i mediene som overgriper, den andre er mannen til ekskona.
Hvis jeg nå husker riktig.
Lykke forteller at alt hun skriver, er ting hun har opplevd, men det er selvfølgelig skrevet om så det ikke blir gjenkjennbart.
Hun sa at hver gang hun skal gi ut en bok, tror hun det går til helvete.
Hun er frustrert når hun skriver, har det slett ikke morsomt og jeg tenkte aha, er det det jeg tar inn i det jeg leser.
Jeg tar inn frustrasjonen, ikke humoren?
Til høyre, Ole Johnny, eier av Norli Åndalsnes.
Hun beriket kvelden i går, det er ihvertfall helt sikkert.
En slik vitamininnsprøyting var nettopp det jeg trengte i går.
Jeg elsker jo input av litt annerledes tanker, få hjernen til å hoppe litt.
Det føles litt lettere i dag, mismotet slipper nok taket igjen.
Og i kveld skal jeg på et nytt, spennende arrangement.
Det første av sitt slag her i Rauma.
Og Rauma er et stikkord. Strikking er et annet stikkord.
Mer får dere ikke før i morgen.
Nå må jeg putte litt mat i munnen og så må jeg skrive månedens leste i januar.
I dag
