8.30 startet arbeidsdagen til reiselederen. Inn på app og bestille bord til i morgen. Nei, fikk ikke til og ble dritsur. Helt til jeg oppdaget at jeg så på feil dag. Vel vel, selv de mest perfekte reiseledere bommer litt og husk bestandig at jeg nok har en tendens til å overdrive bittelitt.
Men siden fruen hadde stått opp tok vi 9.30 bussen.

 

Målet i dag var Arguineguin. Jeg hadde avtalt å møte Cecilie. Vi har vært fb-venner i årevis men aldri møttes. Nå passet det fint.

Vi tenkte å ta båten dit. Hotellet var svært ivrig på å selge oss billetter med den blå båten. Det er en blå og en grønn og de går fra ulike steder i Puerto Rico. Vi tok skyttelbussen ned og en taxi gil båten, bare for å oppdage at disse båtene ikke går nå under coronaen. De går kun til Mogan så vi kunne bruke billetten dit en annen dag.

Da tok vi samme taxi som vi hadde videre. Koster bare 7 euro med taxi fra Amadores til Arguineguin. Da tar vi ikke buss nå i disse coronatider.

 

Koselig var det å møte Cecilie. Hun jobber som frivillig i Sjømannskirken to dager i uken og hun sa det var den beste jobben hun noengang hadde hatt. Hun har bodd her på Gran Canaria i 11 år.

 

 

Hun fortalte oss også at det var ikke kun fiskebåter som lå i havnen. Hele tiden kom det skrøpelige båter med flyktninger. Det er de dere ser som ligger til land.

De blir tauet bort for destruering

Flere skip fra kystvakta patruljerer døgnet rundt. Mange dør under overfarten. De som kommer seg til land blir fraktet til Las Palmas, til flyktningeleirer. Hun forteller at det var kun i starten av coronaen at de kunne møte noen av dem i gatene. Spesielt husker hun en av båtene der flere var druknet og det var også døde ombord, blant annet en ung mor.
Tragisk er det at noen tjener store penger på å love de gull og grønne skoger og sender de ut på åpne havet i disse dårlige farkostene.

Utsikten fra Sjømannskirken.

Denne var smart. Til å samle tomflasker og topper.

Mot Patavalaca

 

Jeg har ikke sett så mye av Arguinguin, men det jeg har sett synes jeg ikke er all verden. Kanskje har jeg ikke vært på de fineste plassene men der vi har gått, nå i dag og likedan sist vi var her, for fire år siden, er det mye forfall. Nå etter corona og nedstenging er det nok ikke blitt bedre.

Cecilie fortalte at i starten av coronaen fikk de lov ut av huset en time hver dag og kun en person fikk gå på butikken og da måtte de vise til at de hadde skikkelig handleliste, ikke bare et par ting. Hun bor ikke her men i Puerto Rico.

 

 

Det ble litt langt å gå og treneren har jo slett ikke lyst til å spørre etter veien. Han skal bare gå og gå. Kjerringa derimot, hun kan det språket de snakker her, bare med en litt annen dialekt. Jeg spurte derfor: Veit du vein te nærmeste taxi? Svar Jau, da går du berre opp bakken der, te Spar, ved bussholdeplassen, sjø.

 

I går ymtet jeg frempå til gubben at neste gang ville jeg har med stressless etter å ha gitt opp balkongstolen. Når man er på treningsleir slik jeg er, har man nemlig en ganske mørbanket kropp. Han dro på det at det kunne bli litt problemer med bagasjen, noe jeg ikke tror helt på. Det er vel en del av treningen, tenker jeg.

 

Jeg holdt derfor øynene oppe for gode alternativer. Njæii, ikke disse

 

 

Nå nærmer vi oss, men er ikke helt der enda.

Taxi hjem.

Vareleveranser på Amadores, det kan vi mye om, gubben og jeg. Kanskje er det derfor vi forstår hvor viktig turismen er her. Vi bodde nemlig på hotellet over Sparbutikken for noen år siden og fikk all eksos og støy fra busser og lastebiler, opp på balkongen

 

I dag er det overskyet. Tom strand. Tenk hvor avhengig de er av solen. Da er det stinn brakke her nå etter gjenåpning.

Vi var så tidlig ute i dag når vi dro på tur at vi var tilbake 11.30. Vi ventet derfor på skyttelbussen opp til hotellet. Det blir den eneste bussen vi tar denne gangen.

Drinken min var mest bare is. Den ser nok bedre ut enn den smakte.

 

Er ikke mye inntjening i dag.

 

 

Vi gikk en liten runde mens vi ventet på bussen. Da så vi enda ett av skipene som patruljerer for å se etter flyktningebåter.

 

Her ser vi til  La Cura. Dit skal vi rusle oss en tur i morgen

 

Siden vi kom så tidlig tilbake, fikk jeg innvilget lunsj og en times avslapping med boka mi, før det var ut igjen. Hårda bud med den treneren. Han lurte meg til og med ned noen trapper.

Her ser vi helt til Arguinguin og havna og tankene der vi spaserte tidligere på dagen.

 

 

Europasenteret skuffer ikke. Sjekk. Jeg har fått stressless.

 

Og når gubben ser de kranene får jeg lang utredning om oppsetting og nedtaking og utrigger  og Gud bedre og jeg sier hmmmmmm, ok, å ja. Jeg tror han har lyst på jobb igjen.

Det ble restauranten i dag og inne, for det regnet litt og var litt snekje, som vi sier på romsdalsk.

 

10 kalvesteker gikk det sa kokken. Jeg ville nå beregnet minst 20.

 

Jeg spiste dessert kun første dagen og i kveld er jeg ikke helt oppbrukt…. Foreløpig, så en liten kveldsdrink. Skal tro om jeg klarer å være oppe til 21. En strawberrymojito til meg. En krem med whiskey og kaffe til gubben.
God natt