Ojoj, det er harde arbeidsdager.

Jeg er jo vant til å sitte i en stol i stillhet hele dagen.

Her er det stille kun på rommet.

Jeg prøver derfor å lure med meg treneren dit innimellom.

Så kan han sitte på balkongen mens jeg hviler.

Høyt der oppe bor vi.

 

Jeg måtte jo ut på trening i dag også.

I dag var målet Amadoresstranden.

Jeg tror treneren har alliert seg med hotellet, for det går ikke så ofte skyttelbuss.

Når vi så på busstidene, gikk det en klokka 13 og neste gikk ikke før 15.

Etter hva jeg har forstått er ikke vi vanlige sydenturister som kommer tidlig på stranden.

Om morgenen går bussen oftere serru.

Sannheten er vel at vi neppe kommer oss ned på stranden i det hele tatt.

Jo vi skal jo ned og se på den selvfølgelig.

Den er fin å se på, men å ligge på en solseng.

Neppe

 

Vel det er lunsj fra klokka 13, men vi droppet den og tok føttene fatt.

Hele tiden prøver han å lure meg.

I dag skulle vi ta heisa opp for å spare meg for den tunge bakken.

Men etter at vi da måtte inn igjen på hotellet for så å ta heisa, skjønte jeg tegninga.

Trapp? Eller resten av bakken? Jeg tok bakken

Øverste bildet er det vi sparte.

Nederste bildet er resten av bakken som jeg da fant lettere å gå enn de to trappene han lurte meg ned i går.

Og hvis dere ser på venstre side av veien, ser dere at det ikke bare er jeg som sliter.

 

 

Her har jeg lagt inn et fotostopp for å lure inn en ekstra pause.

Nedover bakkene i full fart. (Ganske mye overdrevet, da jeg krevde pause både titt og ofte. Intervalltrening kalles det)

Men ned kom vi.

 

 

 

Og belønning fikk jeg.

To strawberry mojitos og det var nok til at jeg egentlig ble litt susete i hodet.

Så spiste vi lunsj.

Jeg er ikke vant til å pøse på med mat og drikke hele dagen, så jeg var ganske så stinn.

 

Jeg må få presisere at det er ikke meg han lager lunsj til.

Litt for stor porsjon

 

 

Treneren la derfor inn en ekstra runde.

Vi satt på restauranten helt i enden av stranden.

Da dro han meg med seg hele runden forbi alle butikkene og restaurantene på promenaden.

Hvor mange ganger jeg sa no thank y eller maybe later, aner jeg ikke.

Var nesten like slitsomt som en økt med styrketrening.

Ja jeg forstår at de er ganske desperat etter inntekt.

Å stenge ned på et slikt sted der alle lever av turisme, det er jo ille for veldig mange.

Bare tenk på hva som går igjennom av varer på et slikt sted.

En t-skjorte (4 euro billigere på kiosken på hotellet) og 3 øl i posen, var treneren veldig fornøyd.

 

 

Det ble for lenge å vente på buss opp igjen også, så vi tok en taxi.

Gubben fikk nå øye på en Porsje og en stund var jeg redd jeg mistet han, men etter å ha bivånet den litt og  tørket noen vemodige tårer og med et fåret glis, kom han tuslende.

Så skulle han lure meg igjen.

Vi kan ta heisa ned til kiosken på 7., sa han.

Da blir det en trapp sa jeg, kiosken er på en halvetasje mellom 6. og 7.

Neida, der var det ikke trapp.

Jaja, jeg tuslet med.

Da ble det enda et poeng til meg.

Hva var det jeg sa? Hvem sa det var en ekstra trapp? Hæ?

Jeg må huske å skrive det opp i notisboka under  fanen Jeg hadde rett.

 

 

Jeg fortalte i går at jeg driver livreddende arbeid.

Det husket jeg på når jeg så livredderen på stranda. (Nå skal du flire rått, hvis du leste gårsdagens innlegg)

Dag 2, Gran Canaria, Riu Vistamar

I går eglet jeg meg innpå et par unge svenske guider.

De forstod selvfølgelig ikke hva jeg mente hverken på norsk eller engelsk.

I dag sikret jeg meg derfor bildebevis.

Noen må jo ha det litt tydelig forklart.

 

 

Vi har noe som heter corona for tiden.

Det er faktisk smittsomt.

Hvorfor legger de da gaffelen jeg skal spise av, rett på spisebrikken?

Mens kniven og en ts ligger på serviett på høyre side.

Når neste gjest kommer, løfter de opp brikken, vasker bordet, legger brikken ned igjen og plasserer så nye gafler på den samme brikken?

Det er faktisk ganske så ufyselig synes jeg.

Når de nå fikk se bilde, lyste de opp og takket og bukket for innspill og var helt enig.

De skulle ta det opp med hotell-ledelsen så nå er jeg spent på utfallet.

Får jeg viljen min, kan jeg har reddet tusenvis av liv.

Ja jeg overdriver kanskje litt igjen, men det kan ihvertfall bli et smittepunkt mindre.

Vi får se hva som skjer.

Når fruen er på tokt er det litt av hvert hun kan finne på å legge seg borti.

 

 

Og når jeg har reddet alle disse livene, er det nok meg gaten er oppkalt etter.