Da virusbobla sprakk, tok vi tak i samlet flokk. Rauma, jeg er stolt av dere
Jeg bor i en av Norges flotteste kommune når det gjelder natur.
Hit har de nå kommet fra hele verden for å filme.
Tom Cruise, 71 grader nord, Kompani Lauritsen og mange flere.
Ja, som alle andre mumler vi innbyggere i krokene og klager litt innimellom.
Det må vi få lov til.
Men en ting skal dere være klar over, nå når Kompani Lauritsen snart inntar TV-skjermen igjen og dere ser vår majestetiske natur.
Det er ikke bare fjellene og naturen, som er majestetisk.
Det er også alle som bor her.
Vi har levd i vår lille boble under pandemien.
De få som har vært smittet, har blitt isolert før de har møtt andre mennesker.
Vi har hatt det trygt og godt hele tiden.
Vår virusfrie lille boble.
Så skjer det at noen er uheldige og blir smittet, uten helt å vite hvordan.
Selvfølgelig kan det skje med oss alle.
Bobla vår sprekker og smitten brer seg.
I et lite samfunn kjenner alle alle og alle har møttes på en eller annen måte, i det sosiale rom.
Tenk at vi har klart oss helt til nå, nesten et helt år.
Uhyggen brer seg, hva skjer nå.
Jo det er her jeg bare må tørke en tåre.
Et samfunn som er vant til dugnad, hva gjør de.
Jo de bretter opp ermene og starter dugnaden.
Uten å klage står de i timesvis for å la seg teste.
Restauranter stenger ned til de ansatte får testet seg.
Alle gjør det de kan for at smitten ikke skal få bre seg.
Og nå krysser vi fingrene sammen, for det kan se ut som om miraklet har skjedd og smitten er stoppet.
Selvfølgelig kan vi ikke slippe helt løs jubelen.
Men når kommunelegen føler en bør er tatt av våre skuldre, da senker vi andre også våre.
Og uansett har vi fått vist hva vi er god for.
Vi står sammen, vi viser solidaritet og vi gjør vårt beste.
Slik vil vi også nå videre vise forsiktighet.
Tusen takk til alle som gjør en fantastisk jobb.
Fra en ydmyk meg
I dag
