I kveld skal vi ha julebord.

Vi er en vennegjeng som møtes mange ganger i året, til festlig lag.

Samlingene går på omgang eller når noen finner ut de vil invitere inn.

Det er viktig for oss å møtes.

Julebord, osteparty med pakkeleik i romjula, sydentur, påskesamling, grillparty, høstfest, spontane spise ut middager eller en utflukt på fjellet.

 

 

Vi er svært ulike som mennesker.

Og det godtar vi.

Jeg er nok den som er mest annerledes.

De andre er nok hakket mer normal, enn det jeg er, sagt med et smil.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Men det er ikke bare gleder vi opplever og erfarer sammen.

Det er også sorg og savn.

 

Vi er nå alle over 60 år.

Noen av oss har gått på skole sammen.

Vi har møttes jevnlig siden barna var små.

Vi snakker derfor om 35 år.

Men de siste årene har vi fått erfare at livet ikke bestandig smiler til oss

Bordet dekkes til færre personer.

Og det er trist, veldig, veldig trist.

Det er som om livet aldri blir det samme og det blir det heller ikke.

Og vi kan ikke få stanset det.

Vi må ta det som det kommer.

Men vi blir redde for vi har ingen å miste.

Likevel har vi kun et valg og det er å leve mens vi kan.

Tviholde på gleden og vennskapet når vi er sammen.

Sette pris på hver eneste dag.

Holde hverandre oppe i motgang, trøste hverandre i sorg og mest av alt, glede oss når vi kan.

Derfor er det godt å møtes.

I dag