I dag har jeg vært med på en interessant og spennende diskusjon.

Takk til den som startet den.

Den har fått tankene i sving her på formiddagen og det er fint.

Av og til trenger vi å myldre litt.

Denne gangen over gruppedynamikken i en facebookgruppe.

Hvis du har en gruppe, kan du da kaste ut noen eller skal du inkludere alle.

Er man spirituell om man rett og slett kaster folk ut som har en annen mening.

Er man da kynisk og kald og ekskluderende eller er det noen ganger tvingende nødvendig.

Er det å være spirituell det samme som at man godtar alt, er bare snill og god.

Er ikke det spennende å tenke litt på.

 

Nå har jeg en hel blogg jeg kan boltre meg på, for å si min mening.

Akkurat det er jo mer som et mirakel.

Her er det ingen som sier meg imot, det er vel fantastisk.

Men jeg har ikke noe imot at folk sier meg imot.

Jeg liker jo å møte de som mener noe annet enn meg selv.

Jeg liker at man er uenig, for det er da man kan utveksle lærdom.

Man trenger ikke ha noe mål om å bli enig, men å få ny input, skape flere spor i hjernen, tenke mer bredspektret.

Bare man er høflig og viser respekt for hverandre, er det for meg ok.

 

 

Hvis du ber inn til selskap og alle som vil, kan få komme.

Det kommer en stor gruppe mennesker.

Du merker at noen av dem skaper negativ energi.

Folk begynner å unngå dem, de sprer misnøye.

Ja, noen begynner kanskje også å gå igjen.

Vil du da be de gå?

I et selskap der du møter dem øye til øye, er det kanskje vanskelig.

Noen er kanskje hårsår og blir lett fornærmet.

De tåler kanskje ikke så mye, om de er vertskap eller gjest.

Da kan det fort bli gnisninger.

Vertskap som ikke liker å bli motsagt, føler seg kanskje angrepet og føler ubehag.

Andre er mer selvsikker og tenker at dem om det, la de få bare få holde på.

Men selv ville jeg nok passet på at de ikke visste om når neste møte skulle finne sted.

Jeg ville ikke ønsket å ha dem med noe mer.

Jeg ønsker å ha en gruppe samlet, der alle tør å være seg selv og slappe av.

Husk at noen kan tilføre dårlig energi, selv om de ikke sier stort.

Dette kjenner vi vel til.

Vi kan møte mennesker vi kjenner inni oss skaper negativitet i oss, med en gang vi møter dem.

Er vi sensitiv, kan disse påvirke oss.

Vi tar inn deres negativitet og tror det er vår egen.

 

 

Nå tenker du at ja, men dette er mennesker vi møter i det virkelige liv.

Det er noe annet i en facebookgruppe.

Men det rare er at det er ikke annerledes.

Energiene og ordbruken vår påvirker andre, på akkurat samme måte.

Vi tilfører gruppen vår energi.

Da spørs det hvor langt vi har kommet i egenutviklingen vår.

Jeg liker godt å ha mine egne meninger,  som kanskje er ulik flertallet.

Dette fordi jeg synes det er spennende og fordi det fører til nye tanker i hodet mitt.

Derfor møter jeg mange som ikke er enig med meg.

Men det er ikke det som er utfordringen her.

Utfordringen er hvilken energi vi sender med våre meninger.

Hvordan ordlegger jeg meg.

Jeg sender ut en hel pakke med ord og energi.

Ordene kan tolkes ulikt ettersom hvilken erfaring og opplevelser de andre har.

Men………….energiene føles.

Et falsk smil kjenner vi til.

Når et menneske smiler til deg, men du ser tydelig at det er et påklistret smil som ikke kommer fra hjertet.

Energiene dine lyver ikke, du sender nemlig ubevisst ut det du føler.

Er man sensitiv for energier, ja da føler man hva som ligger bak ordene.

Derfor påvirker man hverandre, selv om man ikke er i samme rom.

For mange er dette ganske nytt, da mange har åpnet mer opp de siste årene.

De er derfor ikke klar over hvilken påvirkningskraft de har.

 

Så tilbake til spørsmålet om man skal inkludere alle.

Svaret mitt, er det jeg mener.

Akkurat dette er viktig, …………………..det jeg mener.

Hvis du inkluderer de ordene når du diskuterer, da sier du samtidig at du respekterer at andre mener noe annet.

Du påstår ikke noe, du mener.

Likedan kan du bruke at ………………………jeg tror.

Hvis du bruker jeg tror, jeg mener,  når du skriver noe,  får det en helt annen betydning.

Du fremstår mer ydmyk til  at andre mener noe annet.

Enkelt å lære seg.

 

 

Så har du de som starter grupper, men som tviholder på egen sannhet og kaster ut alle som mener noe annet.

Ja, det må de få lov til.

Hvis de er i en læringsfase og har behov for å være sammen med likesinnede, så er det ok.

Det er helt opp til dem selv.

Alle må få lære i det tempo som passer dem selv.

En del av spiritualiteten er å lære seg å være trygg på seg selv og sette grenser.

Kanskje er du tøff og tåler å blir motsagt, på både den ene og den andre måten.

Kanskje er jeg sårbar og ikke ønsker å få negative innspill.

Vi er forskjellig og vi går hver våre veier og vi må få finne den veien som er riktig for oss selv.

Da må vi godta at våre energier kanskje ikke passer sammen på dette tidspunktet.

Vi kan møtes igjen senere, hvis det er meningen.

Jeg må ikke prakke på noen mine meninger de ikke vil ha.

Likedan som de ikke kan gjøre det med meg.

 

Jeg har jo min egen blogg og min egen side på facebook, Lillasjel

Stort sett hver mandag har jeg gratis fjernhealing, for de som skriver kommentar for å melde seg på.

På denne siden er det jeg som bestemmer

Noen ganger er det de som kommenterer andre som har meldt seg på.

Noen ler av vi tror at fjernhealing virker og kommenterer det.

Noen spør om hvorfor og hvordan vi kan tro på dette.

Bestandig svarer jeg så høflig jeg kan på disse kommentarene.

Jeg respekterer at noen ikke tror, det har jeg forståelse for.

Men………………………..hvis noen blir ufin, hva skjer da

Jo, vips, så er det blokkert.

Da har de rett og slett ikke noe der å gjøre.

De vil tilføre min side en negativitet jeg ikke ønsker.

Min mening er derfor at vi må selv få bestemme hvem vi er sammen med,  både de vi møter øye til øye og de vi møter via energier.

I dag

Og av en eller annen grunn insisterte denne sangen å bli med

 

 

 

 

 

 

Hvis bare, ja, da hadde alt blitt bedre

Ja, har du tenkt slik noen ganger?

Ja ofte har vi nok det.

Hadde bare de andre vært mer forståelsesfulle.

Hadde jeg bare vært friskere.

Hadde jeg bare fått hjelpen jeg har krav på.

Hadde jeg bare hatt bedre råd.

Hadde bare været vært finere.

Hele tiden er det noe som kunne vært bedre.

Og vi kan jo ønske og drømme.

Men vi kan ikke bestandig vente på at alt skal bli som vi ønsker.

Vi må rett og slett forholde oss til situasjonen som den er.

 

 

Ofte leser vi i nyhetene om at noen kan bli traumatisert av å høre hva andre har, men som de selv mangler.

Det kan være ferier de ikke har råd til, dyre gaver til jul, eller hvit snø som er helt fraværende

I dagens samfunn virker det som om at alt skal være bare fantastisk, hele tiden.

Men slik er det jo ikke i virkeligheten.

Er det ikke like greit at vi lærer å forholde oss til at det er ikke likt for alle.

Det vil aldri bli det heller.

 

 

Kanskje hadde vi blitt sterkere og klart oss bedre, hvis vi forholder oss til slik vi har det.

Skal vi hele tiden vente på noe vi ikke får, ja da kaster vi bort tiden.

Vi forringer vårt eget liv og vi gjør det helt selv.

Ja, kanskje trenger vi litt tid på å avfinne oss med situasjonen, det må vi få lov til.

Men på ett eller annet tidspunkt, må vi tenke at ok, slik er situasjonen.

Vi må gjøre det beste utav det akkurat slik det er.

Vi kan ikke hele tiden gå og vente, hverken på situasjoner vi ikke har kontroll over eller at andre mennesker skal mirakuløst endre seg.

Vi må gjøre jobben selv, så godt vi kan, med de muligheter vi har.

Vi må ha fokus på mulighetene vi har, ikke grave oss ned i begrensningene.

Ikke kast bort den dyrebare tiden du har på jorden, med å sutre.

Vær glad for det du har.

I dag

 

 

 

 

 

Jeg er ikke akkurat verdens mest erfarne,  når det gjelder spirituelt arbeid.

Derfor blir jeg stadig forbløffet når jeg ser hjelpen vi får.

Jeg følte for å samle noen venninner en kveld.

Det er siste uken før jul har alle det travelt, men likevel ønsket flere å komme.

Etter å ha skravlet litt, ville vi meditere sammen.

Jeg følte jeg hadde ingen ord å lede meditasjonen med, så jeg sa at vi får ta en stille meditasjon, hvis det ikke dukker opp noe.

Vi lukker øynene og det er da magien begynner.

Ordene kommer dalende av seg selv.

Etterpå viser det seg at det var nettopp dette vi var samlet for denne kvelden.

Her kommer meditasjonen.

Prøv den gjerne, den var svært virkningsfull.

Lag gjerne din egen versjon, slik du føler det kommer til deg.

 

Lukk øynene

Senk skuldrene, pust rolig.

Se for deg at du skal ut på en vandring.

Du føler det er noe det er på tide å la gå.

Du har bært det med deg en stund og nå er det på tide å gå videre i livet.

På tide å gi slipp.

Det kan være en bekymring, en konflikt, en væremåte, sårhet, fornærmelse, hva som helst, bare du vet hva det er.

Visuelt legger du dette i en ryggsekk og så begir du deg ut på vandring.

Kanskje er det en bitteliten ryggsekk, men tung å bære, eller det kan være en stor ryggsekk, men likevel lett.

Alt dette føler du på.

 

Du legger ut på vandring.

Du ser et høyt fjell og vet du skal opp dit.

Du bruker så lang tid til foten av fjellet, som du føler du har behov for.

Kanskje er det noen som møter deg der og vil hjelpe deg.

Kanskje vil vedkommende være med deg opp, eller et stykke på veien.

Eller du kan møte noen på veien opp.

Det er viktig å la underbevisstheten din gi deg akkurat det du har behov for.

Gi deg tid på vei opp.

Se om du møter noen eller hvil deg på de ulike depotene.

Du går gjennom partier som er lette og partier som er tunge.

Noen steder er det lyst og lett og du ser langt utover landskapet.

Stopp litt her og dvel ved utsikten.

Andre steder går du gjennom mørk skog

Til slutt kommer du endelig til toppen.

Det er en benk der og takknemlig setter du deg ned der for å hvile.

 

Men du har en oppgave som venter, så du går bort til kanten.

Det kan føles skremmende,  men også viktig.

Du åpner sekken din, tar ut det du har bært på og du kaster det så langt du greier.

Du ser hvordan det krystalliser seg, deler seg opp i partikler, løser seg opp og forsvinner i luften.

La det skje på den måten som føles riktig.

Kjenn på følelsen du får i det det løser seg opp foran deg.

Hvordan har du det nå?

 

Så snur du deg og ser en stor krystallpendel.

Du går og legger deg der og ber om å få healing.

Du slapper av, tar imot de healende energiene og vet at du har gjort et viktig arbeid.

Når du føler deg ferdig, takker du for healing og eventuelt de som har hjulpet deg.

Kanskje de også følger deg ned igjen hvis det er riktig.

Så begir du deg ned igjen der du kom fra, i ditt eget tempo.

Når du er klar for det, rører du på fingre og tær  og åpner øynene når du er klar.

 

En slik øvelse er lettere når noen snakker enn når du må lese den først, men det er ikke så viktig at man gjør det, akkurat som beskrevet, la deg bare bli ledet, inni eget hode.

Lag din egen versjon, kort eller lang, etter hva som passer deg

I dag

 

 

Ei venninne av meg fant et blogginnlegg der det var oppskrift på Syltaflesk lagd med sousvide. I første omgang tenkte jeg nei, for jeg prøvde meg på ribbe en gang i sousvide og syntes den ble for bløt.

Men i og med at formen for tiden ikke er noe å skryte av og syltaflesk er en av de få tingene jeg lager til jul, ja da ga jeg det sjansen og det var stor suksess.

Her er en link til inspirasjonen

http://reisefot1.no/index.php?name=Mat_og_vin%2FJulesylte.html

Jeg delte ribba i to deler. Jeg hadde to ribber, en vanlig og en litt mindre, uten bein. jeg krydret. Jeg liker den best plain, bare salt og pepper og gelatinpulver.

Jeg la så bitene sammen og vakuumerte de.

65 grader, 20 timer

Ferdig.

Jeg åpner posene og legger litt press på, men egentlig trenger den ikke å presses så mye, for det er jo ikke mange biter som skal limes sammen, slik det var før i tiden.

Pakket og klar for fryseren. Billig og godt pålegg.

 

 

I dag har jeg vært hos frisøren min.

Mens jeg venter på henne, ser jeg disse ordene lyse mot meg.

• 

Ingrid frisør sier at det passer jo godt å skrive om i dag når det er Lucia-dagen

Det var jeg enig i, men egentlig passer det hele året.

Uten mørke,  ville vi ikke gledet oss over lyset.

Uten de tunge dagene, ville vi ikke satt pris på de gode dagene.

Hadde vi hatt alt vi ønsket hele tiden, ville vi tatt alt for gitt.

Drømmene våre er viktige.

De er skapende tanker med gode energier.

Takknemlighet er det viktigste av alt.

Være glad for det vi har.

I dag

 

Greier du å ta livet med ro i denne tiden når alle er opptatt av jul.

Jeg prøver men det er slett ikke enkelt.

Det er nemlig ganske kaotisk rundt meg.

Vi kom hjem fra ferie lørdag.

Om natten gikk slimhinnene mine helt bananas.

Overgangen fra 30 varmegrader og 11 netter aircontition, en dag på flyplass, ni timer fly, 6 timer bil og minusgrader, 6 timers tidsforskjell, vel vel.

Med dårlig stoffskifte i tillegg, måtte det vel gå sånn.

Mandag dro vi til Halden, opp igjen tirsdag, nye 14 timer i bil.

Men forkjølelse er en bagatell og det går over.

Utfordringen er å sitte i ro når alle snakker om jul.

Ja det virker som om de fleste også har begynt på julen, mens jeg bare har kommet til den 12. Desember.

Lørdag skal vi ha julebord her, da blir vi 10 til bords.

Akkurat nå er det ganske så mye rot her og hauger med skitne klær.

Jeg tok meg en liten ryddeøkt når jeg stod opp, men så var det stopp.

 

Nå skal jeg sitte i ro resten av dagen, stort sett i hvertfall.

Jeg forstår vel egentlig ikke hvorfor julen skal være så viktig.

Hvorfor skal man bake mange sorter kaker og vaske i skuffer og skap.

Hvorfor pynter vi hele huset med julestasj.

Tradisjon sier du kanskje.

Ja det er tradisjon, men for meg er den oppbrukt blitt.

Jeg har ikke behov for det lenger.

Jeg vet jeg var så sint på min mor, som ikke ville ha julepynt lenger.

Akkurat som hun sa, forstår jeg det nå når jeg er eldre.

 

Og julen skiller veldig mellom fattig og rik.

Ikke enkelt i dag med all fråtsingen, hvis du har lite å rutte med.

Jeg spør meg om det er dette som er julens budskap.

Julepyntet hus fra tidlig i november.

Det er litt sånn julehysteri og julen er egentlig flyttet en måned.

Når den først kommer, ja da er den for de fleste over, merkelige greier.

Jeg håper å få lagd syltaflesk og flatbrød og brente mandler, kanskje i løpet av neste uke.

Og blir det ikke, ja da tror jeg det blir jul likevel.

I dag skal jeg ihvertfall ta livet med ro.

Det har kroppen bestemt og jeg skal høre etter.

I dag

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg har stor tro på det spirituelle.
Alle som følger meg, har nok oppdaget det.
Jeg tror at ånden vår lever videre etter at kroppen gir tapt.
En venn fortalte meg at dennes mor dukket ofte opp i drømmer om natten.
Vedkommende lurte på om moren da var på besøk.
Jeg følte umiddelbart at det ikke var tilfelle.
Jeg følte at moren ikke var en person som ville trenge seg på der hun ikke var invitert.
Hun ville aldri forstyrret noen i søvnen, for hun vet at de trenger hvilen.
Likevel ønsket hun å si at hun var der og derfor ønsket å fortelle dette.
Jeg tror jo at veldig mye ikke er tilfeldig.
På meg virker det som om mange menneskemøter er iscenesatt på et vis.
Og jeg tror våre nære og kjære legger ting til rette for oss, så disse møtene kan skje.
Jeg skal fortelle noen sånne fine historier i tiden som kommer.

Om denne moren sa jeg at hun var tilstede når de hadde familieselskaper for hun satte så stor pris på at de var samlet, de hun var så glad i.
Så får vi se i neste selskap om de legger merke til hennes tilstedeværelse.

Du lurer kanskje på hva denne historien har med denne kråken på videoen å gjøre.
Når vi kjørte hjem etter ferieturen nå, stoppet vi på Cirqle C på Gardermoen.
Gubben gikk ut for å kjøpe en nærlyspære og jeg ble sittende i bilen.
Plutselig kommer en svart fugl, en kaie tror jeg det er, og setter seg på speilet, på den siden jeg sitter.
Der blir den sittende i flere minutter.
Jeg finner frem iPaden og filmer, det går mennesker forbi og fuglen sitter der fortsatt.
Jeg spør meg selv hvorfor er du her da?
Og det er da tanken slår meg at den er sendt av moren, for å takke for opprettet kontakt.

Sommerfugler, fugler og fjær er jo symboler vi ofte møter, når det gjelder våre kjære.
Det kan også være ting som dukker opp eller blir flyttet på.
For en stund siden skrev jeg ord fra noen som hadde gått bort og da fikk jeg opp at vedkommende brukte hvite papirlommetørkle for å vise sitt nærvær.
Den som fikk ordene, hadde lagt merke til dette, så det var en fin bekreftelse.
Nå kan vi selvsagt ikke påstå at sånn er det.
Jeg forstår godt at dette kan være vanskelig å tro på for mange.
Men jeg tror, så jeg takket fuglen for at den kom.
Det var et minnerikt øyeblikk som fascinerte meg og ga meg stor glede.
Aldri har jeg opplevd makan.
I dag

 

 

Da er Cruiset over for denne gang. Vi er tilbake i Fort Lauderdale etter 11 netter på cruise. Vi har besøkt George Town, Grand Cayman, Cartagena i Columbia, Oranjestad på Aruba, Willemstad, Curaçao og Kralendijk, Bonaire

Nå er det slutt på sprudlende vin og kanapeer.

Deilige middager, her Biff Wellington. Hyggelig selskap ved middagsbordet hadde vi også. Takk for skiftet Sissel og Bjørn.

Seapasscard må legges i skuffen sammen med de 15 andre.

Immigration er et mareritt. Vi stod i timesvis i kø når vi skulle inn i landet før cruiset og nå måtte vi til pers igjen. Utsjekk fra skipet skjer vanligvis radig. Vi får et nummer som festes på kofferten. Koffertene settes på gangen kvelden før. Vi får et tidspunkt og et sted vi skal sitte og vente. Så ropes vi opp, går av skipet, henter kofferten og setter oss på bussen.  På bildet ser dere  ca halve køa. Vi brukte 3,5 time fra vi skulle ropes opp, til bussen startet opp og kjørte oss til flyplassen.

 

Heldigvis hadde vi god tid.   Her sitter vi nå.  Vi kom til flyplassen ca 12.30 og får ikke sjekke inn før 18.30

Klokka 13 norsk tid skal vi lande og så kjøre 5,5 timer hjem.

 

 

I vinter gruet jeg meg veldig til å pusse opp stua.

Jeg føler meg så hjelpeløs med oppussing.

Jeg har ikke greie på hva som finnes en gang, for det interesserer meg ikke.

Det skrev jeg om her.

http://lillasjel.blogg.no/1522065786_noen_ganger_m_man_gjre_noe_man_ikke_kan.html

Klokka på pipa, er vel det eneste nesten som er igjen av det gamle.

Den har affeksjonsverdi fordi den laget eldstemann på skolen.

 

Her er det ferdige resultatet.

Jeg er utrolig fornøyd.

 Det ble rolig og harmonisk, på tross av den blomstrede tapeten.

Jeg var redd den skulle bli urolig men den er ikke det.

Og blir jeg lei den, kan jeg male eller tapetsere over. 

 To glasshyller i skapet mangler, de venter vi på.

Endelig har bildet jeg fikk, Sjelevenner, av Eva-Christin Hillestad fått ramme og kommet på veggen.

https://www.facebook.com/EvasAkvareller/

Alle som kommer innom, blir overbegeistret for dette bildet og det er nydelig.

Det er jo også litt rosa i bildet.

Det kommer nok flere bilder etterhvert, men de må velges med omhu, for å passe med fargene.

På grunn av det blå i bildet, har jeg tatt igjen blåfargen noen steder, men også for å bryte litt, at ikke alt blir rosa og grått. 

Hjørneskapet var min mors.

  

 

Bildet til høyre er malt av en lokalt kunstner, Halvard Hatlen.

Det er utsikten malt nesten  fra fjøra nedom huset mitt, mot Åndalsnes.​ 

Jeg kjøpte det på impuls en gang jeg var ute og gikk tur og han hadde åpent galleri.

 

Utenfor har jeg ikke pusset opp. Der er det like vakkert uansett. Ja finest når solen skinner da. 

 

Jeg er så håpløs når det gjelder interiør og oppussing.

Helt håpløs rett og slett.

Å skulle plukke ut farger og gulv og tak, osv, det er så vanskelig.

Vi har de siste årene pusset opp bad, vaskerom, ganger, healingrom og lagd garderobe.

Ikke en eneste interiørblogg herfra, så denne blir den første.

Det kan være jeg slår til og viser når stuen er ferdig også, når alle møbler er på plass.

Her er tapet kommet på. Tv skal flyttes så den skal henge på den korte veggen der alt rotet står.

Den ser slik ut.

 

Heldigvis er gubben en kløpper i å gjøre alt.

Men jeg føler jo at jeg er veldig lite til hjelp, så noe lite må jeg gjøre.

Derfor har jeg i dag gitt meg i kast med å male vinduskarmer.

Men jeg tror nesten gubben hadde foretrukket å gjøre det alene.

ps.Vi har forresten vært gift i  36 år i dag, så slik feirer vi bryllupsdagen.

Oppussing og rester til middag, romantikk nok for oss.

Jeg maser og spør om alt mulig, for jeg er så usikker.

Og stønner og bærer meg for at jeg får vondt i knær og armer.

Jeg er rett og slett ikke noe flink til sånne ting.

Men nå er første strøket påkommet.

Gubben malte øverst og jeg nederst slik at jeg slapp å stå å vagle i en gardintrapp.

 

Taket er ferdig. Tv skal bort og tvbordet solgte vi, så dette er et midlertidig mens vi venter på et nytt. På kortveggen til venstre skal det stå et skap, i samme stil som spisebordet og det blir nye stoler i tre, hvit eik med grå trekk. Spisestuen blir der tv står nå.

Gulv har vi ikke plukket ut enda, det som er nå er belegget vi hadde på når vi bygde. Vi har hatt eikeparkett etter det, valnøttfarge. Det blir parkett nå også men har ikke bestemt meg for farge enda.

Vi tror det blir sånne stoler, men skal prøve de først. Det blir ikke svart skinn, for vi har katter og de har en tendens til å skrape på skinn, derfor valgte vi mørk grått stoff.

Sofaen er ny men skal stå der den stod før. Spisestuen stod der tven skal nå.

 

Men er det ikke rart dette hvor tuslete vi blir når det er noe vi ikke kan.

Jeg har jo ingen vansker med å sette meg ned og rense et hus for energier.

Eller gi videre budskap fra åndeverden eller noen som har gått ut av tiden.

Det er jo mye mer krevende enn å male en vinduskarm.

Men da kaster jeg det uti det uten å vite om jeg får det til.

Jeg skriver og publiserer og snakker med fremmede.

Jeg kan også stå på en scene i revy når jeg har nok energi til det.

Da storkoser jeg meg og gruer meg ikke noe.

Men å ta en malekost og male noen vinduskarmer, ja det er en stor greie.

Haha, vi er rare vi mennesker.

Ihvertfall er jeg det.

I dag

Aller mest spent er jeg på tapeten som skal være der spisestuen er. Blir den for urolig, for suppesøt?  Fargene i den passet bare så innmari godt til både bord og sofa og stolputer på spisestuestolene. Det var som om fargene kom mer til liv når de ble plassert sammen med tapeten. Vi har ikke spisebord på kjøkkenet så vi bruker spisestuen til alle måltid-