Av og til blir energiene sterke.
Jeg tenker at er det slik mange kjenner det når de mener de har angst?
En klump fyller magen, jeg trykkes ned i stolen, det er tungt å puste.
Det er bare sånn.
Norn ganger er det kanskje noen som vil fortelle sin historie.
Nå skriver jeg bare det som kommer, uten å tenke.
Den som vil fortelle noe i dag, er Anna
Anna levde et langt og forholdsvis godt liv
Hun var en gammel dame når hun døde, hun ble akkurat 95
Hun hadde feiret bursdagen sin dagen før
Hun følte selv hun var mett av dage som det så fint heter
Hun følte seg sliten
Det var midt på vinteren, det nærmet seg jul, alltid en tung tid for Anna
Hun hadde aldri likt mørket
De mørke dagene var trykkende
Og det var kaldt
Det hadde vært en frostperiode som syntes aldri å ta slutt
Anna følte seg kald helt inn i margen
De dullet og stelte rundt henne på dagen hennes
En stor familie hadde hun, to døtre og to sønner og 14 barnebarn og 2 oldebarn
Og de var samlet alle denne gangene
Det var sjelden alle kom på en gang
Den eldste datteren, Signe, hadde organisert og styrt i dagevis
Sosakjøtt og karamellpudding og kaker til kaffen
De ville så gjerne feire henne og hun satte pris på det, men aller helst ville hun være alene
Det var som om all støyen rundt henne dundret inn i henne
Det ble vanskelig både å høre og å puste
Men de ville jo henne bare vel og å begynne å klage ville hun derfor ikke
Men å få legge seg i sengen sin når alt var over, det var delig
Hun følte på et vis at dette var slutten
Hun var klar til å gå
Hun følte en fred inni seg som var ubeskrivelig god
Hun hadde jo i lengre tid visst at de ventet på henne
Det hadde hun heller ikke kunne snakket om
Da ville de vel muret henne inne eller trappet i henne beroligende
Men hun kjente de samlet seg for å ta imot henne
Hun så dem ikke fysisk, men det var som om de fylte hjertet hennes
De kom etter tur nær henne
Ord behøvdes ikke
Hun så dem inni seg og hun hørte dem
Hun hørte den eldste søsteren hennes gjenopplive minnet om den stripete katten de hadde
Du verden hvor de sørger når den ble ihjelkjørt
Det var første gangen de følte på sorg
De pakket den inn i et banankasse med et gammelt håndkle rundt
I hagen under syrinbusken
Lillebror Fredrik stakkar ble hundset og kjeftet på og måtte grave plass til “kisten”
Og det var jo ikke noe lite hull de trengte, kassen var stor
Men en grav ble de og de sang tre sanger og la på blomster
En etter en kom de og gjenoppfrisket minner
Det var så fint
Det var besteforeldre, noen av dem nådde hun ikke å møte i dette livet, men hun visste likevel hvem de var
Foreldrene, tanter, onkler, søskenbarn og søsken
Ja til og med den lille som ikke nådde å se dagens lys, men døde inni henne
Alle samlet de seg rundt henne
Uten noe støy, bare med masse varme
Ettersom dagene gikk, var hun mer og mer sammen med dem
Det var som om de gled sammen i en masse av kjærlighet
Hun kjente varmen inni deg og forstod at hennes tid nærmet seg
Hun var forundret når hun våknet dagen etter festen
Hun hadde vært så sikker på at tiden var inne
Det var sånn en vakker dag
Det så nesten ut som om det var lysere enn ellers
Småfuglene danset rundt på fuglebrettet
Hun spiste frokosten de hadde gjort klar for henne
Det smakte godt
Kaffen etterpå var også nydelig
Hun følte fred, tenkte tilbake på selskapet dagen før
Hvor heldig hun var som hadde så fin familie, hvor takknemlig hun var
Med ett ble hun så uendelig trøtt igjen, mye ståk hadde det vært
Hun lukket øynene, en hvil ville nok gjøre godt
Vi lyser fred over Annas minne
I dag
