Jeg har gått denne veien alene
Helt fra jeg var barn
Jeg har bestandig vært sosial men likevel gått mye alene
I barndommen når jeg gikk fra hus til hus på besøk
Veslevoksen, full av visdom ingen forstod
De ristet på hodet av meg
den jentungen der altså, hun er noe for seg selv
I tenårene hadde jeg mange venner, men følte meg likevel alene
Ensomt sug inni meg
Selv om jeg ikke hadde ordene for det
Jeg visste ikke at noe manglet
Bar sorgen etter min far alene
Jeg hadde så mange tanker, så mange følelser
Det var så fullt, det rant ofte over
Jeg var ung, jeg var på fest, jeg drakk, jeg gråt
Og jeg gråt
Heldigvis fant jeg raskt min trygge favn
Min gode stødige mann
Bestandig rolig men måtte forholde seg til mine store følelsesutbrudd
Han hadde jo ingen forutsetning for å forstå
Men han holdt ut og etter mange år begynte jeg å finne ro
Når jeg først begynte med det spirituelle var han nok litt redd jeg skulle bli fanatisk
Men når han så jeg fant ro, falt han også til ro med det
Aldri kom han med kritikk selv om åndeverden og energiarbeid høres kryptisk ut for han
Jeg har brukt hans penger på noe som for han er helt fremmed
Etterhvert på reisen har jeg fått spirituelle venner
Men etter en viss tid, har jeg forlatt det nye fellesskapet og igjen gått videre
Alene
Ikke bare en gang, men flere ganger
Hvorfor er det sånn?
Hvorfor kan jeg ikke slå meg til ro
Nei, fordi min vei er å gå alene
Det er da jeg får mine svar, finner min vei
Jeg er aldri en av hylekoret
Jeg må vite at svarene jeg finner er de riktige for meg
Jeg bryr meg ikke om hva andre mener
Jeg bryr meg kun om det som føles riktig for meg
Jeg følger stemmen i hjertet
Det leder meg, viser vei
Når jeg følger den, da kommer jeg på riktig vei
Alltid
Og jeg er aldri alene
Jeg har mange rundt meg
Jeg har hele evigheten med meg på veien
Jeg føler meg ydmyk
Jeg føler meg rik
Jeg føler meg dypt takknemlig
Jeg har kommet hjem
Jeg er lykkelig
I dag
Så vakkert.
❤️