Jeg har gått denne veien alene

Helt fra jeg var barn

Jeg har bestandig vært sosial men likevel gått mye alene

I barndommen når jeg gikk fra hus til hus på besøk

Veslevoksen, full av visdom ingen forstod

De ristet på hodet av meg

den jentungen der altså, hun er noe for seg selv

 

I tenårene hadde jeg mange venner, men følte meg likevel alene

Ensomt sug inni meg

Selv om jeg ikke hadde ordene for det

Jeg visste ikke at noe manglet

Bar sorgen etter min far alene

Jeg hadde så mange tanker, så mange følelser

Det var så fullt, det rant ofte over

Jeg var ung, jeg var på fest, jeg drakk, jeg gråt

Og jeg gråt

 

Heldigvis fant jeg raskt min trygge favn

Min gode stødige mann

Bestandig rolig men måtte forholde seg til mine store følelsesutbrudd

Han hadde jo ingen forutsetning for å forstå

Men han holdt ut og etter mange år begynte jeg å finne ro

Når jeg først begynte med det spirituelle var han nok litt redd jeg skulle bli fanatisk

Men når han så jeg fant ro, falt han også til ro med det

Aldri kom han med kritikk selv om åndeverden og energiarbeid høres kryptisk ut for han

Jeg har brukt hans penger på noe som for han er helt fremmed

Etterhvert på reisen har jeg fått spirituelle venner

Men etter en viss tid, har jeg forlatt det nye fellesskapet og igjen gått videre

Alene

 

Ikke bare en gang, men flere ganger

Hvorfor er det sånn?

Hvorfor kan jeg ikke slå meg til ro

Nei, fordi min vei er å gå alene

Det er da jeg får mine svar, finner min vei

Jeg er aldri en av hylekoret

Jeg må vite at svarene jeg finner er de riktige for meg

Jeg bryr meg ikke om hva andre mener

Jeg bryr meg kun om det som føles riktig for meg

Jeg følger stemmen i hjertet

Det leder meg, viser vei

Når jeg følger den, da kommer jeg på riktig vei

Alltid

 

Og jeg er aldri alene

Jeg har mange rundt meg

Jeg har hele evigheten med meg på veien

Jeg føler meg ydmyk

Jeg føler meg rik

Jeg føler meg dypt takknemlig

Jeg har kommet hjem

Jeg er lykkelig

I dag