Når jeg kom tilbake fra Arthur Findlay spiritual college, nå nettopp, tenkte jeg at dette gikk fint.

Fortsatt blir jeg ikke utmattet etter turer, slik jeg ble før.

Men………jeg er blitt enda mer sensitiv.

Man jobber med sanser og når de utvikles, blir man mer sensitiv.

Mange sier at det kommer med alderen, men vet du?

Vi åpner også mer opp, jo eldre vi blir, enten vi tror eller ei.

 

Nå har Kompani Lauritzen begynt på igjen, med Tropp 1.

Dette er vanlige, unge mennesker, som ønsker å bli tøffere.

Og jeg sitter der i stolen og sipper og griner for hver og en.

Det er nesten patetisk, men det er umulig å stoppe, det bare renner av seg selv.

Jeg tar inn sårbarheten deres, ønsket om å bli sett, å være god nok.

Å utvikle sanser, er ikke bare solskinn.

De som ikke har prøvd dette, vil kanskje fnyse og si, herlighet hvor teit hun er.

Prøv selv, sier jeg.

Jeg er nok ikke en gjennomsnittsbestemor i bygda her.

 

Hver morgen under morgenkaffen, siger energiene inn.

Både før turen til England, og etterpå, er de så sterke at de lammer meg nesten, ja, ikke så galt, men jeg finner ikke riktig ord.

De snakket på skolen om å sitte i kraften, for å åpne opp for kontakt.

Jeg sa at hos meg skjer dette helt automatisk, uansett hva jeg gjør.

Det kommer til samme tid hver dag, hvis jeg sitter her på healingrommet.

Jeg sa at energiene er der og jobber med meg, uansett om jeg spiller candy Crush (det sa jeg ikke), chatter eller leser eller skriver.

Da så hun rart på meg.

Kanskje var det Isfjordsengelsken som var uforståelig eller så er det noe rart med meg.

Jeg tror det jobbes med meg, uansett hva jeg holder på med.

Jeg gidder rett og slett ikke forsvinne inn i meditasjon hver dag.

Jeg har ikke tid, sier hun, som er hjemme hele dagen.

Men jeg liker å kose meg og føler ikke for å la en times tid hver dag, forsvinne inn i meditasjon.

Ofte sovner jeg til slutt, noe som ihvertfall er bortkastet.

Jeg gjør akkurat det som føles riktig for meg for enhver tid.

Noen ganger når jeg sender healing, går jeg dypt, andre ganger føler jeg for å holde meg mer bevisst.

Jeg kan heale om jeg kjører bil, om jeg ser tv, om jeg leser.

Jeg tror dette varierer ut fra hva vedkommende har behov for av healingfrekvenser.

Har jeg folk her i stolen, får de jo også healing, om vi snakker.

Jeg kan ha besøk av ei venninne og plutselig kjenner vi energiene samtidig, uten at det har vært snakket om.

Jeg er overbevist om at vi ikke har så stor rolle i dette, som mange har trodd.

Er sansene våre utviklet nok, jobbes det.

Men det er slitsomt, derfor må vi ha stillstand innimellom.

Hos meg som det nå er blitt jobbet beinhardt med energimessig, håper jeg at ferieturen vil la dette nye sette seg litt.

Kroppen må fysisk venne seg til nye frekvenser.

 

Jeg forstår at dette ikke er dagligtale for alle, at det høres rart og fremmedt ut.

Men jeg kjenner at jeg nå holder på å bli riktig god til det jeg holder på med.

Og jeg tør å si det.

I går var det en “alminnelig” dag hos meg.

Jeg hadde en venn innom, som ville ha healing for en fot.

Jeg skrev Lillasjelord, som er en reading, der det kommer oppmuntrende ord til det denne personen er i, akkurat  nå.

Så ble energiene så sterke at jeg skjønte at jeg måtte overgi meg, at noen ville tale.

Jeg satte på lydopptak og det kom en bestemor igjennom.

Dette sa de også på kurset, at det ikke gikk an.

Åndeverden måtte ha tilhørere,  når vi skulle trene.

Tull, sier jeg. Nå har jeg tre ganger siden jeg kom hjem, tatt ned ord til lydopptak.

De er da ikke dumme. De lærer seg også vår moderne verden.

De forstår hvordan dette foregår.

Skal jeg øve, må jeg bruke lydopptak.

Jeg skal også etterhvert øve på automatskrift. På pc.

Hvis de kan styre hånden som skriver eller tegner, må de også kunne lære seg å bruke tastatur, spør du meg.

Fortsatt speiler talen, altfor mye meg selv, jeg er for redd for å koble meg helt ut.

Jeg blir usikker på detaljene og da ødelegger jeg for talen.

Men jeg øver videre.

Jeg har meldt meg på transekurset neste høst også, så jeg skal bli god til dette.

Når jeg har øvd nok, vil jeg derfor tilby lydopptak, ikke bare skrevne ord.

Jeg har også et symbolbilde som skal tegnes, bildene dukker ned, men jeg har ikke følt helt for å sette meg ned med tegnesaker.

Fingrene mine føles litt stive og klumpete for tiden, vanskelig å jobbe med tegneblyanten.

Til slutt i går kveld hadde jeg en fjernhealing.

 

Jeg kan vel derfor med rette si, at det nok er en fremmed verden for de fleste 62~årige damer her i kommunen.

Men dette er meg.

For meg kan det bare ikke være annerledes.

Det er bare slik det må være.

I dag