En av mine favorittforfattere er Cecilia Samartin. Jeg har lest alle hennes bøker og jeg elsker de. Fra ulike land og ulike problemstillinger, men likevel skrevet fra hjerte. Jeg gledet meg derfor stort til å lese Skjønnhet for aske.
Denne gangen tar hun for seg et hett tema, trafficking. Unge jenter som nådeløst blir kastet inn i sexindustrien, solgt som et stykke brød hos bakeren, men i motsetning til brødet man takker for, blir disse jentene mishandlet på det groveste. Hvem har sagt at slavetiden er forbi. Den er her i høyeste grad fortsatt rundt om i hele verden. Det er derfor et viktig tema Samartin tar opp i boken.
Vi følger tre unge jenter, deres opplevelser som kaster dem ut i en hard verden. Vi følger historien deres hver for seg, men også etter at de finner hverandre og planlegger flukten vekk fra sine tyranner.
Det er så moderne i dag å dele bøkene i forskjellige tidsepoker. Det har også Samaritin gjort og for meg ødelegger det en del av spenningen. I det jeg tidlig i boken leser at de tre jentene har klart å rømme, blir spenningen borte i det å vente for å se om de greier å rømme sammen. Hadde den vært bygd opp i tid uten å vite så mye på forhånd, hadde den blitt enda mer spennende.
Jeg føler også at Samartins ikke helt har hjertet med seg i starten av boken. Jeg funderer på om tidspresset for å få ferdig manus ødelegger litt, at hun rett og slett ikke har tid til å bearbeide karakterene nok. For jeg får ikke den samme dypden og følelsen jeg bruker å få, når jeg starter på en av Samartins bøker. Jeg ville ønsket meg mer fra jentenes liv og følelser, før de blir kastet ut i den brutale verden. Gjerne 100 sider mer. Vanligvis synes jeg bøkene kunne vært kortet ned, men i dette tilfellet ville jeg hatt mer.
Men når jeg kommer et stykke ut i boken og situasjonene tilspisser seg og rømmingen planlegges, er jeg oppslukt.
Så sitter jeg igjen der da og må vente på neste bok. Kanskje skulle jeg ikke lest den så raskt.
For de som enda ikke har lest Cecilia Samartin, anbefaler jeg henne på det varmeste. Hun ble født på Cuba men flyktet til USA og bor utenfor Los Angeles.
Cuba står sterkt i hennes hjerte og noen av bøkene hennes har handling derfra, Drømmehjerte og Dona Maria. Andre bøker hun har skrevet er trilogien, Le Peregrino, La Peregrina og Los Peregrinos. Hun har også skrevet Salvodarena, der hovedpersonen flykter fra borgerkrigen i El Salvodor og Mofongo, om Sebastian som har hjertefeil og må stå og se på når de andre gutta spiller fotball. Hadde jeg ikke hatt så mange bøker i hylla som jeg enda ikke hadde lest, tror jeg at jeg ville startet forfra og lest alle om igjen, så glad er jeg i Cecilia Samartins bøker.
En oversikt over hennes tidligere bøker finner du her:
http://lillasjel.blogg.no/1504979743_los_peregrinos_cecilia_samartin.html
Tekst hentet fra http://juritzen.no/
Skjønnhet for aske
På landsbygda i Moldova er 19 år gamle Ines i ferd med å forberede bryllupet sitt når hun brutalt blir kidnappet og revet bort fra sin elskede familie.
I en meksikansk småby opplever 15 år gamle Karla at moren forlater henne og hun blir forført av en farlig sjarmerende mann.
Lille Sammy fra Ohio i USA drømmer om et par rosa tøysko og mat til katten sin. Når stefaren misbruker henne, flykter hun ? og barndommen er brått revet bort.
Alene og redde møtes disse tre jentene i neonbyen Las Vegas, hvor de kastes inn i en mørk og uhyggelige verden. De har nesten gått til grunne når de finner sammen i tro, håp og kjærlighet.
Fellesskapet gir dem mot og styrke til å flykte mot frihet og et eget liv.
Høres ut som en bok jeg må lese ja.
Jeg liker ikke når bøkene er delt opp sånn som du beskriver. Men likevel henger jo historiene sammen. Forvirrende kan det være, spesielt før man blir ordentlig kjent med personene.
Jeg er også glad i denne forfatteren, og har i tillegg til å ha lest Mofongo, også fått kokeboken som hører til 🙂 Den ønsket jeg meg til bursdagen for noen år siden, og min bror fant den ingen steder, men fikk bestilt den fra forlaget 🙂
Da var lykken gjort.
Må nok bli litt Mofongomat snart 😉
Den ønsker jeg meg også 🙂 Mofongo var min favoritt også 🙂 Noen ganger passer det at de er Oppdal hvis man skal langt bak i historien, men her ødela det faktisk oppbyggingen av spenningen. Eva:
En flott forfatter dette ja 🙂
Etdiktomdagen: Jepp, det er det 🙂 En av de jeg ikke gir bort bøkene men samler på de 🙂