Det er så merkelig det hele.

Jeg har aldri vært opptatt av å skrive.

Ja, jeg var flink til å skrive på skolen, men skrev ellers ingenting.

Poesi og diktning har liksom aldri vært meg.

Men jeg har likt å lese bøker.

Å se bilder i hodet mitt, når jeg leser.

Og kanskje er nettopp det opptakten til det som skjer meg i dag.

Når jeg nå har tatt imot ordene.

For ofte er det det jeg gjør.

Jeg tar imot ordene som blir gitt meg.

Derfor føler jeg også ofte at det jeg skriver er ikke mine ord.

Det er ikke noe jeg selv ville funnet på å skrive.

Når jeg skriver, da er det langt og omstendelig og veldig forklarende.

 

Å stå i dusjen kan innimellom være slitsom.

Det virker som om det er en ordbok på toppen der som åpner seg.

Så faller ordene ned i hodet mitt.

Det samme er i trappen på vei opp til soverommet om kvelden.

Da daler ordene ned.

Det er nesten så jeg må se opp i taket og se om det er en åpning der.

 

I dusjen i dag var det snakk om noen sauer som kom bort fra gjeteren sin.

I dag var det som om to stemmer talte samtidig.

For den andre snakket om dette at jeg er ingen poet, men skriver likevel.

De snakket på en måte i munnen på hverandre.

Skal de nå gi meg ord, kan de ihvertfall vente på tur.

Og de kan godt gjøre det når jeg kan skrive.

I dusjen er det vanskelig.

Jeg må rushe ut av dusjen og skrive, før ordene forsvinner.

 

Når jeg har lagt meg, har jeg lagt inn skriveforbud.

Jeg står ikke opp igjen for å skrive.

Jeg gjorde det i starten, men sa bestemt fra at hvis ordene skal ned, får de komme når jeg kan ta imot dem.

Men på et vis forstår de kanskje at i dusjen er jeg mottakelig.

Når man dusjer, er man liksom ikke opptatt av andre ting.

Det hodet mitt er jo bestandig så kaotisk.

Det er litt sånn når man pusser tennene også.

Da kommer det også noen setninger fallende ned i hodet.

 

Er jeg helt tussete eller.

Er jeg helt innmari merkelig rar.

Hvor er det ordlageret som åpner seg over hodet mitt.

Er det over hodet eller er det inni meg.

Er det en luke i meg jeg åpner, så ordene får strømme ut.

Merkelig er det ihvertfall.

Jeg sier de,  som om det er noen som er der.

Men det vet jeg ikke.

Kanskje bærer jeg alle ordene innii meg.

Men ut vil de og det er vel egentlig bra.

Det er litt kaotisk når det er så mange der på en gang.

 

Jeg anbefaler alle å skrive .

Skriv ut det du bærer på.

Du er ikke nødt til å vise det fram til noen.

Det kan være din egen lille hemmelighet .

Eller du kan gjøre nettopp det, vise det frem.

Har du vansker med å nå inn til noen, skriv ned det du ønsker å si.

Men angrip ikke noen, for da møter du kun motstand  hos leseren.

Skriv hvordan du føler det.

Det er veldig nyttig verktøy.

Skal du i et møte, skriv ned på forhånd det du ønsker å si.

Jeg har gjort det når jeg har hatt møte med lege og nav.

Da kan du sitte hjemme i ro og fred og skrive om dine utfordringer.

Alle vet at når man kommer til sånne møter, blir man lamslått og får ikke sagt det man ønsker.

Kanskje du ønsker å skrive til noen du har kranglet med, at du er glad i dem.

Eller kanskje du bare vil skrive ut tankene dine

Det er et fint verktøy alle har tilgjengelig

I dag