Det var en gang en rosenknopp
Den var så inderlig vakker
Den var så perfekt på alle vis
Alle som så den ble stum av beundring
Glad og fornøyd viste den seg frem for alle som ville se hvor vakker den var
Den syntes livet var ubeskrivelig herlig
Men med ett var det noe som skjedde
Sakte, men sikkert begynte kronbladene å brette seg ut
Den lille blomsterknoppen ble så ulykkelig
Den ble så redd for hva som nå ville skje
Hvem ville vel nå synes den var vakker
Den mistet fasong, fargene endret seg, det ble flere nyanser
Å nei, tenkte den lille blomsterknoppen
Den ble så inderlig lei seg at den sprang og gjemte seg
Den ble så redd for hva alle ville si om den nå når den ikke var så vakker lenger
Så den gjemte seg
Den satt der alene i mørket
Den ble redd for lyset, redd for å bli sett
La meg være alene, tenkte den
Det er best for alle at de slipper å se meg
Jeg vet ikke hva jeg kan si dem lenger
Jeg har ikke noe å gi
Jeg har mistet meg selv
Så der satt den alene med frykten sin og gjemte seg
Og hva skjedde så
Jo, den lille vakre knoppen visnet mer og mer bort
Kronbladene falt av ett etter ett
Den lille, så inderlig vakre blomsterknoppen mistet etterhvert helt seg selv
Og snipp snapp snute, så var det ingen blomsterknopp der noe mer
Ha en fin dag
Takk det samme 🙂 Bbodil.blogg.no:
Det var både fint og trist på en gang <3
Ja, det synes jeg også <3 frodith: