Alle som er i jobb, blir nok lei og slitne innimellom.

De tenker kanskje at det å få være fri og være hjemme, må være deilig

Hele dagen til din rådighet, hver eneste dag.

Det høres nok forlokkende ut, etter en slitsom arbeidsdag.

 

Men så tenker man gjerne ikke over, at det er en årsak til at man ikke er ute i jobb.

Hvis du så vil være hjemme, må du ta det med i betraktningen.

Hvilke diagnose kan du så tenke deg å ha?

Kroniske smerter hele dagen og natta?

Muskler som forvinner, ledd som verker, ms?

Hva med andre alvorlige lidelser du må ha hele livet ut?

Eller en du vet du har tidsbegrensning på?

Kanskje en dypliggende depresjon du ikke klarer å komme ut av?

Hmmmm, kanskje det ikke ble så attraktivt likevel?

 

Jeg er av de heldige for jeg har det godt, bare jeg tar livet med ro.

Jeg må passe meg så jeg ikke overdriver, for da blir jeg syk, høy feber og infeksjoner.

Utenom det har jeg det godt, men det er slett ikke rosenrødt å gå hjemme da heller.

Det å skulle holde seg i aktivitet hele dagen, dag ut og dag inn, er ingen enkel sak.

Man blir rastløs, føler seg udugelig og blir litt lei seg innimellom.

Man skulle gjerne ha byttet med de som blir slitne og lei av jobb.

Jeg har heldigvis så mye å holde på med, at stort sett klarer jeg å holde meg med noe å gjøre.

Selv rolige aktiviteter, som å spille litt på ipaden eller lese bøker.

Men innimellom føler jeg en tomhet.

Hva så med i morgen og dagen etter der og dagen etter der.

I periodene der jeg er mye alene og det er ikke stort som skjer.

Selv om jeg har kontakt med mange og jeg har en jobb å gjøre på Lillasjel, så er jeg fulltid hjemme.

 

Så har vi alle de som ikke forstår dette, med at man må være hjemme.

Her er det nok mange som kjenner seg igjen, som blir møtt med uforstand.

Og det er slik jeg tenker om de, at de klarer bare ikke å forstå, for de har ikke vært i situasjonen.

Alle de som legger merke til de tingene du gjør, som blir synlig.

De ser de tingene, men alt du ikke gjør. er usynlig.

Hun er nå ute og går tur, rett så ofte, hun ser nå frisk ut da.

Skjønner ikke at du er så sliten liksom, husker nå du kjørte milevis på biltur.

Kan ikke være så galt, du var nå med på motorsykkeltur og det er nå ihvertfall slitsomt.

De ser de gode dagene dine.

Den kvelden du var på party til to om natten, legger de merke til.

Og det er jo sånn at de tingene vi greier, det er jo også de vi snakker høyt om.

Vi orker ikke sitte å snakke om alt som ikke er noe kjekt.

De ser ikke alle gangene du har måtte takke nei.

De ser ikke alt du ikke kan bli med på.

De ser ikke engstelsen du bestandig bærer på, at noe må avlyses, at du likevel må si nei, når du har gledet deg så lenge.

De ser ikke når bestefar besøker barnebarna, mens du må være hjemme, for den dagen er sånn at du er på kanten til å bli syk igjen.

De ser deg heller en annen dag når du har kommet deg igjen, har fått kroppen til å restituere seg, og kan igjen være ute på noe.

De ser ikke dagene en må hvile i forkant eller i etterkant.

De ser ikke alle de doble pencillinkurene som sliter på kroppen fordi infeksjoner ikke gir seg

De ser det som godt er.

 

Og det er viktig det også.

Det er viktig å legge merke til det som godt er.

De gode dagene, det man klarer, hvor heldig man er.

Man kan ikke bry seg med “ikke forstå” stemmene.

Innimellom lar man seg litt såre av de, men stort sett kan man lære seg å ikke bry seg.

Det er kanskje det aller viktigste man kan gjøre.

Man må lære å sette grenser og lytte til seg selv, ikke andre.

 

Når det nå er blitt slik at man av en eller annen grunn, må være hjemme.

Da er det viktig å konstant jobbe med tanker.

Å gi hjernen så mange gode tanker og så mye positivitet som man greier.

Og det er viktig å gjøre ting som en kan greie og som en koser seg med.

Jeg har vært så heldig å at jeg har Lillasjel, jeg har ordene.

På den måten, kan jeg fortsatt være i jobb, være der for andre.

Jeg kjenner andre, som lever med store smerter, som maler.

Når de maler, klarer de å holde smertene på avstand.

Men mest av alt er tankene viktig.

Tankene skaper følelser, så hvilke tanker en tillater hodet å tenke, er med å bestemme hvordan dagen skal bli.

Og da mener jeg slett ikke at man skal fortrenge noe.

Man må bearbeide, akseptere og så la gå.

Nå har jeg skrevet av meg sårheten jeg følte for noen minutter siden.

Kroppen min er på bedringens vei, tror jeg

Så nå skal jeg i gang med husvask

Heldig er jeg som greier det

I dag