Jeg leser litt mer norske forfattere for tiden enn jeg har gjort før. Denne gangen Ankomst av Gøhril Gabrielsen.
Desverre blir ikke dette en bok jeg kommer til å huske.
Hun skriver om en forsker som drar til Svalbard, med ganske så mye bagasje i ryggsekken sin. Hun lar sitt lille barn være igjen hos sin eks, rømmer på et vis fra eksen, som vi får forståelse av er psykopat og hun venter på den nye kjæresten hun har, som skal komme etter.
Hun sanser historien til en famile som har bodd der før og den biten synes jeg er fin, i og med at jeg selv leser energier og har derfor tro på dette. Samtidig blir dette kun en halv historie for meg. Jeg har vansker med å beholde konsentrasjonen når jeg leser og faller lett ut. Kanskje får jeg derfor ikke med meg det som står mellom linjene. Men jeg liker deler av boken, beskrivelsene av landskapet og ensomheten, men når man så kommer til slutten, da melder jeg meg ut. Jeg føler jeg har fått en halv roman og at dette kunne vært så mye, mye mer.
Jeg ser at kritikkene av boken er kjempegode så la deg ikke skremme av at jeg ikke liker den så godt.
Bilde og tekst under er hentet fra Aschehoug og boken er sponset av dem.
En forsker skal overvintre ved et fuglefjell lengst nord i Norge. Hun er nylig blitt separert, datteren bor hos eksmannen, og hun venter på sin nye elsker.
Etter hvert blir det klart at forskningsoppholdet også er en flukt. Hvem har hun egentlig overlatt datteren til? Og hvorfor kommer ikke elskeren?
Ankomst er en intens roman om utsatthet. Om å søke en forutsigbar virkelighet, men oppleve nærværet av nye, foruroligende krefter i og utenfor seg selv.
