I dag skal jeg være personlig

Men samtidig prøve å ikke fortelle alt

Slett ikke enkelt, men føler likevel at det er sånn det må være

Det er ikke alt man trenger å vite, for å forstå

Ikke trenger man kanskje å dele med alle heller

Men nå er jeg nå en gang sånn at jeg finner det fint å kunne dele

Kun til meg selv blir ikke det samme

Da får jeg ikke fortalt historien på samme måte

Jeg får heller ikke ut ordene

Så av en grunn jeg ikke kjenner, føler jeg for å dele

 

Forrige helg var jeg i min mors barndomsrike

Jeg møtte mye familie og det var fint

Jeg kom hjem og ble syk

Er allerede på bedringens vei og har det godt

Føler at det var en del bagasje som ikke skulle være med hjem

Hennes historie hører til der oppe, ikke hos meg

For å legge den fra meg, hjalp det å fysisk dra dit på et vis

Vanskelig å få til å forklare

Det er mye vi bærer på i sinnet vårt, som vi ikke er bevisst

 

 

På min mors dødsleie,  sa hun ordene: Jeg har vært så ensom

Vi visste det jo, forstod at sånn måtte det ha vært

Men hvor ensom hun har vært, forstod jeg kanskje ikke betydningen av, før nå

Vi barna tenkte nok  på den siste vinteren

Hun, tror jeg, oppsummerte livet sitt

Hun hadde så mange vonde opplevelser i sin sekk

Hun snurpet sekken sammen og dro til Romsdalen etter krigen

Sekken stod der uåpnet

 

De første årene gikk nok ganske bra

Selv om vi nok forstod at hun fikk høre hvor hun kom fra og hva hun var

En pike fra en fattig fiskerfamilie i Finnmark

Hun hadde en søster der også, men hun døde ung

Så stod hun igjen alene

Hun åpnet nok opp sekken bare for å legge i flere traumer

Hun hadde likevel funnet min far og de stiftet familie

I en alder av 42 år blir hun enke

I løpet av de årene hadde hun noe kontakt med sin familie

Hun hadde besøk og hun reiste nordover når hun fikk det til

Men inntekten var ikke stor og avstanden var lang, så klart det ble begrenset

Årene gikk og de hun hadde kontakt med gikk bort

Hun distanserte seg mer og mer fra sin familie

Lite fortalte hun og historier endret seg

 

Er det rart hun ble ensom

Hun stengte ute alle hun møtte

Hun låste seg inne sammen med sin ryggsekk

Når barna var små,benyttet vi anledningen til å be om barnevakt

Når de var større, skyldte vi på at hjelp til husvask var fint

Hun var veldig flink de årene til å hjelpe oss

Etter som årene gikk, ble det vanskeligere og vanskeligere

Vi gav nesten opp å spørre

Hun var glad i oss, det sa hun mange ganger

Når hun møtte folk på gaten, fortalte hun stolt alle om hvor mange barnebarn og oldebarn hun hadde

Men å treffe de, nei, det var for slitsomt

 

 

Det å lære hennes historie har vært tvingende nødvendig for meg

Slik at jeg kunne plukke steinene ut av min sekk

Slik at jeg kunne forstå, finne forklaringer, lære meg å godta

Forstå at jeg hadde en mor som hadde rett og slett hadde fått nok av vonde opplevelser

Likevel klarte hun å være takknemlig over livet

Hun satte det veldig høyt å få bestemme over seg selv

Nå var det ingen som skulle ha råderett over henne lenger

Jeg bærer ikke nag til henne

Jeg ser at hun gjorde det hun maktet, og kunne ikke mer gjøre

 

Det er først nå jeg kommer til dagens tema

Ryggsekker bør åpnes

Man trenger ikke grave seg ned i den, men den må få luft

Det som er i den, må få slippes ut

Det må brennes på bålet

Opplevelsene får du ikke bort, men kroppen må få slippe å bære lenger på smerten

Gjør du ikke det, bærer du sekken hele livet

Når du får barn, flytter du deler av den over på dem

De blir bærer av din historie, dine vonde opplevelser

Det vil prege dem hele livet hvis de ikke får revet seg løs

De igjen flytter sekken over til sine barn

Slik føres det smertefulle videre i generasjoner

Det er derfor mye viktigere enn man tror, ikke å fortrenge, men å få det bort

Pass deg så ikke din sekk blir så full at den tar over hele livet ditt

Sett deg selv fri fra fortiden

Klipp den røde tråden

I dag