Smerte er noen ganger hullet som sannheten plystrer gjennom, og selv i tausheten hyler den inn i ørene mine.

Sitat fra Ana Johns, Kvinnen i den hvite kimonoen.

 

Jeg har vært veldig flink til å holde humøret og motet oppe denne tiden.

Jeg har følt jeg har vært oppe til eksamen i indre ro.

Jeg vil gi meg selv toppkarakter.

Men når hovedeksamen er over og verden rundt meg holder på å normalisere seg, skjer det noe rart.

Jeg sliter med motivasjon.

Jeg er flink når jeg har mål å se frem til.

Når det er usikkerhet, ja da er jeg ikke så god.

 

Er det å takle usikkerhet neste eksamensoppgave skal tro.

Så hvorfor hadde jeg troen på at alt gikk bra når krisa var størst.

Hvorfor er det verre nå?

Er det fordi nå trenger jeg ikke bearbeide så mye frykt?

Er det lengselen etter nye mål?

Her jeg bor, ruller hjulene igjen, stort sett som før.

Vi lever tilnærmelsesvis normalt igjen, ingen smittede i kommunen.

Vi føler oss trygge.

Hvorfor er det nå jeg føler det tyngst?

 

Jeg spør.

 

Jeg hadde konkrete mål.

De holdt meg oppe.

Troen var sterk.

Når de målene brast, flyttet usikkerheten inn.

Hva nå?

Hva skal jeg nå tro på?

Det er som om jeg står i en sirkel omringet av luker med håndtak på.

Jeg er usikker på hvilket jeg skal velge for jeg er blitt redd for å feile.

Utenpå kan jeg si at jeg ikke bryr meg.

Jeg kan til og med innbille meg at slik er det.

Men inni meg sitter en som er redd for å feile.

Hva hvis jeg velger feil, vil det da åpne seg en luke og jeg faller?

Hva har jeg å gå til?

Er det nå jeg skal bli stillesittende, en frykt for å bli på stedet hvil.

Som om min frie vilje blir tatt fra meg og jeg stenges inne.

Er det nå jeg skal settes i bur?

Er det nå friheten min forsvinner?

Er det nå jeg må lære å stå på stedet hvil og ta hver eneste dag som den kommer?

 

Ja, der er den frykten.

Hva nå, hva nå, hva nå lille venn.

Det er nå du tillater deg å frykte, nå når du ikke trenger det.

Nå kan du slippe det løs, alt du har båret på.

Du har ikke kunnet gjøre det før, alt har vært så usikkert.

Nå slipper du opp og du faller.

Anerkjenn det, godta det, det går over.

Du har fått en bølge før, den gikk greit, nå kommer neste.

Husk også at du er en transformator for andres energier, et filter, et rensende ett.

Ja mye stenger du ute, men akkurat nå er det ekstremt.

Det er ikke bare du som føler, det er tusener.

Tusener, ja millioner av følelser som skal bearbeides.

 

Godta at du faller, gi deg tid.

Igjen vil du mer enn kroppen din tillater.

Du vil opp og frem, opp og frem, men kroppen gir deg en smak før den igjen smeller igjen døren.

Du må bare være i det, du må akseptere og tillate.

 

Se fremover.

Se der fremme er det mange dører.

Ser du at de åpner seg en etter en.

Ser du at de står nå åpne alle sammen.

De signaliserer mulighetene dine.

Kanskje er de lukket akkurat nå.

Kanskje de symboliserer usikkerheten din.

Du greier ikke å se om og når de åpner seg.

Du blir redd de ikke vil åpne seg, det å ikke vite.

Det er eksamensoppgaven din akkurat nå.

Finne ro, uten å vite.

Du bestod eksamen i fryktmestring med toppkarakter.

Hvilken karakter vil du nå få?

Foreløbig ligger du an til stryk, så du må gjøre bedre enn det du gjør akkurat nå.

La oss begynne med en meditasjon.

I dag