Tenk at en annen mann kan bringe meg så mye lykke.
Ja, det bruker å være en mann, men av og til er det en dame.
I dagens samfunn er det visst det samme om msn er glad i en mann eller dame.
Ja, nå er jeg usikker på hvor glad jeg er i de, mest takknemlig for det de bringer med seg.
Ja, det heter vel ikke postmann lenger?
Hva heter det postombringer? Postleverer?
Postbud er det visst.
Ja, for stor lykke har de ihvertfall med seg.
Lykkepillene mine.
Bøker, ja. Stor lykke.
Og så er det den dere ser der i det fjerne.
Nå titter den frem etter å ha gjemt seg i tre måneder.
Det er så deilig.
Lovnad om lysere dager.
Kroppen min elsker lyset.
Tenk når jeg kan krølle meg ned i de gamle stuestolene på balkongen med ei bok.
Gubben har forbud mot å kjøre de på søpla.
Ikke noen stoler jeg har, er så gode å sitte i.
I dag går kroppen på et gir jeg ikke visste fantest.
Det er altfor høyt.
Jeg må derfor ha en lesedag.
Jeg har bestillinger på ord, men det kan jeg ikke gjøre når jeg går på et gir som er altfor høyt for meg.
Jeg skalv så på hendene at jeg ristet både tomat og persille av brødskiva.
Årsaken kan nok være at jeg får storfint besøk i kveld.
Venner jeg ikke har sett på over et år.
Og sammen med de bruker det å være sterke energier og nærvær av både det ene og det andre, vi ikke fysisk kan se.
Det påvirker kroppen min.
Men jeg gleder meg veldig.
Jeg funderte på om jeg skulle bake kake, men tror det er best at jeg leser.
Jeg får se hvor mye jeg klarer å roe ned.
Foreløpig flyr jeg ganske så høyt.
Vi tar det som det kommer.
Hva som var i pakkene?
Det får du se etterhvert.
Eller du kan få se en, for den skal få komme inn i stabelen med en gang.
Temaet er jo norske forfattere denne måneden.
Derfor skal den få lure seg inn.
For et nydelig omslag.
Fargene gjør meg glad og jeg får lyst til å lese.
Leseeksemplar fra Gyldendal, plikter jeg å skrive.
Stig Holmps, Der gresshoppen aldri synger.
Ansiktene. Han tydet blikkene, prøvde å forstå. Munner, lepper. Munnene åpnet seg, leppene beveget seg. Han åpnet sin egen munn, beveget sine egne lepper. De andre ungene så uforstående på ham. Blikkene deres var ubehagelige da. Det hendte at de lo. Både ungene og de voksne. Han visste ikke at det het lo, eller le, og han hørte ikke latteren. Han levde i en lydløs verden.
Der gresshoppen aldri synger er en gripende beretning om en gutt som blir født døv på 1880-tallet. Vi følger ham og hans nærmeste gjennom flere tiår. Det handler om fordommer, om svik, om urette gjerninger – og om stor, stor kjærlighet.
Men før jeg kan begynne på den, har jeg to andre jeg må lese ut.
I dag