Jeg er gift med en pensjonist.
Men det er bare i navnet.
Ja, pensjonist altså, vi er gift.
I over 40 år faktisk.
Nå er han da pensjonist, i navnet ihvertfall, for han er på jobb.
Han stikker innom hjemme en tur i kveld og drar igjen i morgen.
Derfor måtte jeg rydde litt i dag.
Sette på oppvaskmaskin, vaske kjøkkengulvet, dvs hadde på mopp, fylte med vann og trykte på knappen.
Slik at det ikke ser bombet ut når han kommer.
Ja, det første han nok begynner med, etter å ha vært på butikken og kjøpt vg, det er nok å ta ut av oppvaskmaskinen.
Hvis jeg ikke har “nådd” å gjøre det.
Jeg har jo også en “viktig” jobb.
Skrive blogg, spille litt fbspill, lese bok.
Ja, dere er vel enig i at det er utrolig viktig og ikke minst tidkrevende.
Timene flyr avgårde før jeg får sukk for meg.
Han har valgt å jobbe frem til sommerferien.
Han jobber ute på veianlegg, bygger bru, mandag til lørdag, mandag til fredag, ei uke fri.
12 timers dager i allslags vær.
Og her sitter jeg, godt og varmt og fredelig, om enn litt rotete.
Kan det være at han gruer seg for å slutte å arbeide, tror dere?
Eller forstår han at det kan bli gruelig slitsomt å gå her hjemme hos kjerringa.
Ny jobb, tjener og trener på fulltid, året rundt.
Kanskje det er ferie for han å jobbe ute i snøstormene i vinter?
Tja, er ikke godt å si.
Men jeg tenker tanken.
I dag
ps. Men han får sushi servert når han kommer hjem og nystekte brød. Jeg må jo prøve å kompensere litt, så han ikke velger å jobbe frem til neste sommerferie. Jeg har nemlig bruk for en tjener her.
