Stakkars mann, stadig utsettelse av pensjonisttilværelsen, ha deg ut på jobb, sier jeg

Gubben ble 67 år i oktober 22.

Han ville ikke gå av mot vinteren.

Nei uff, tenk å gå hjemme sammen med kjerringa hele vinteren.

Da er det bedre å jobbe 12 timers dager utendørs i all slags vær.

Det skjønner jo alle, ikke sant?😂😂

 

 

 

Vel vel. 1. mai skulle han gå av.

Men i juli i 22, bestilte vi vårt livs reise, ihvertfall mitt liv, for han har jo vært verden rundt, når han var til sjøs.

Vi skal 22 dager på cruise. Først rundt New Zealand, deretter fra Sidney til ulike byer i Australia.

Da fant han ut at hvis han jobbet til ferien 23, fikk han to ekstra inntektsmåneder.

Der kunne komme godt med når vi skal på så dyr ferie.

Og nå kommer vi inn på det egentlig dette innlegget handler om, nemlig hvordan ting legges til rette for oss.

Er det tilfeldigheter eller trekker vi til oss det som er riktig for oss.

Dette er jo en kostbar tur, men når vi ser på dagens priser, er det mye, mye dyrere.

Vi ville ikke bestilt slik prisene er nå, så takk og lov at vi  “tilfeldigvis” bestilte ombord.

Det lønner seg alltid å bestille mens man er ombord.

Men det var ikke det dette skulle handle om.

 

Tilfeldigheter.

Jeg har abonnement på medisiner på apoteket.

Før jul fikk jeg beskjed at jeg kunne hente, gjorde det ikke, så fikk jeg ny beskjed før nyttårsaften, men “tilfeldigvis” henter jeg de først uken etter.

Og hadde jeg ikke hentet medisinene akkurat i det øyeblikket, ville kanskje gubben sluttet å jobbe til ferien.

Men på apoteket er også “tilfeldigvis” to venner av oss, den ene er kollega med gubben.

Vi snakker om at ja, nå har han kommet hjem, fri uke blir godt, men snart blir han hjemme hele tiden, det blir bra.

Så sier kollegaen at de vil ikke at han skal slutte.

De vil ha han der.

Så går jeg ut i bilen og før vi får startet opp, kommer “tilfeldigvis” to andre kollegaer.

Jeg sier at jeg hører dere vil ikke gi slipp på han.

Nei, det ville de absolutt ikke, han måtte være der.

Han setter folk i gang med ting og de må også ha han på tvstua om kvelden så de vil ikke at han skal slutte.

Han må være der til dette prosjektet er over, neste vår.

 

Vel, da må jeg jo i tenkeboksen og løsningen jeg skisserer for han, den kommer raskt.

Han liker å jobbe, han synes prosjektet de holder på med, støping av store bruer, er spennende og han trives og er frisk.

Han tenker jo på meg også, som går her alene i ukene han er borte.

Så sier jeg at hvis du jobber ut året, får du jo seniorpermisjonen din, 2 uker, pluss over 60, uken, pluss at du har fri hver tredje uke.

Da kan du ta fri hele desember, ja for en vinter til alene, har jeg lite lyst til.

Det er jo greit å ta fri desember, når vi drar til sommeren i Australia i januar.

Han funderer litt over dette en stund, ja for det er jo hans valg, ikke mitt.

Han må gjøre det som føles riktig for han.

Men han liker denne planen og det gjør jeg også.

Og hadde dette “tilfeldigvis” dukket opp før vinteren, ja da tror jeg at jeg hadde latt han slutte.

Så moro er det ikke å være alene hjemme i all slags vær og selv synes han det er blitt “kaldere” å jobbe ute om vinteren, 12 timers dager.

Hva som skjer videre, ja det får vi se når den tid kommer.

 

Men så viser det seg også, at det passer meg utmerket å ha litt alenetid det kommende året.

Jeg skal to turer til England på kurs.

Jeg skal øve sammen med ei venninne, 2,5 time hver uke gubben er borte.

Det er stor glede å få øve på mediumskap, ikke bare en gang i blant.

Skal man bli god, må man trene.

I tillegg er det dietten jeg har begynt på.

Jeg er ferdig med to perioder, 5 dagers fasteimiterende diett.

Det bør være minst 4 ukers pause mellom dem.

Derfor passer det perfekt når gubben er borte og kun jeg skal ha mat.

Nå har jeg nesten ut året, på disse prosjektene.

Og det er da jeg spør meg selv, dog uten å få svar, ihvertfall foreløpig, er det derfor det har lagt seg til rette på denne måten.

Det tror jeg.

I dag