Ja fine blomster.

Men det betyr ikke at alt er rosenrødt i et forhold.

Nå kan du gjøre ka f.n du vil, sa jeg

Ja, det sa jeg til gubben, for i dag var visst ferien over.

Treningsleiren har startet.

4 dagers avslapping med en kropp som sier nei, og så blir umenneskelige utfordringer trappet i trynet på deg.

Jeg vet ikke om det blir folk av meg igjen.

 

 

I dag skulle trappene opp til Europasenteret forseres.

For meg er det verre enn Mount Everest.

For bare to dager siden holdt jeg på å bryte sammen ved å se denne bakken.

Vet du, jeg tuller ikke.

Det var like før jeg tok til tårene,  i det jeg så den og forstod at kroppen ville ikke.

Vel i dag, er kroppen bedre og vi trår til.

Dagene er ikke like.

Vi kan ikke gjøre hver dag til en jeg greier ikke dag, hvis det det er en jeg greier dag.

 

Vi tok 10.30 bussen ned til stranda, gratis buss er fint.

 

 

De andre vil ligge her på en solseng en dag. Det står vi to over. Vi er ingen strandløver, selv om jeg liker å bade i sjøen.

Gi meg en plen, som på Kypros og en tykk, god madrass, da snakker vi.

 

Solen skinner på oss i det vi forserer bakkene.

Disse er ute i kajakk, nei takk, ikke for meg.

Der oppe bor vi.

 

Pensjonisten ble ikke fristet til å arbeide denne gang.

Det ble nok for primitivt.

Pensjonistfoten gikk stødig forbi, uten å nøle.

Se hvor rak i ryggen han går.

Mens jeg kommer pustende og pesende bak.

Det er travlere enn Karl Johan i rushtida, denne spaserstien mellom Puerto Rico og Amadores.

Ja vi møtte en sambygding også og fikk en hyggelig prat på isfjordsk.

 

30 minutter brukte vi. Ny rekord. Jeg satte meg ikke med en eneste gang.

Så var det å finne et vannhull, før vi tok fatt på trappene.

Hmmmmm, noe kaldt må jeg ha.

Se der ja,

Mango daiquiri, med levende mango. I gjengen vår betyr levende, ferske bær.

Den var nyyyyyydelig!!

Hit skal jeg flere ganger.

 

Slik endte den historien.

Oj oj, hva tenker jeg på.

709 trinn!!!

 

Jeg greide de første femti.

 

Vi har startet ihvertfall.

Utsikten er bra.

Wow. Nesten halvveis. Pause ofte, veldig ofte.

Møter mange nordmenn.

Høyere og høyere.

Klar for neste stigning.

 

 

Over halvveis

 

Endelig fant vi en benk.

 

Det nærmer seg.

Ikke aner jeg hvor mange ganger lårmusklene vil løfte meg.

Til alle dere slanke, prøv å bære med dere 40 kg smør.

Er ikke vits i smør, sa treneren tørt, det smelter.

 

Jeg greide det!!

1 time og 15 minutt. Bra det til meg å være.

Ei fra gjengen gikk opp og ned alle trappene på 45 minutt, men for meg er det seier nok å greie å gå opp.

Jeg tør ikke ta med meg knærne mine og gå ned.

 

Her skulle treneren ta bilde av meg, med den kjempeflotte utsikten ned til sjøen.

Jaggu sa jeg smør, mener sjø.

Her vises jo ikke hvor høyt oppe jeg er.

Oppsigelse som fotograf.

 

Men hva venter nå?!!!

Å kjære vene, dette var nesten det verste.

De laaaaaange bakkene opp til Europasenteret.

 

Disse trærne var snål.

Fikk god tid til å studere de, i det jeg subbet videre med pause hvert minutt.

Vi nærmer oss stadig.

Så kom belønningen.

Sukk ❤️ Strawberry daquiri. Jeg spurte etter bringebær, men det var tomt. Sikkert etter alle raspberrymojitoene vi har kjøpt.

 

Få med utsikten nå da, kommanderte jeg.

Ser du den?

Det tok sin tid, men aldri har jeg vel vært mer glad for å se hotellet.

 

Lunsj og så innom kiosken, for å kjøpe jegermester glass.

Men tror du jeg stønnet og klagde, jeg måtte opp trapp og ned trapp, som om det ikke hadde vært nok trapper i dag.

Nå har jeg fortjent en hvil.

Og det var da jeg sa gil gubben at nå kunne han gjøre hva han ville for meg.

Her skulle jeg ligge i noen timer.

Og der gjør jeg enda.

 

 

Å har du ikke pute, sier du?

 

I dag

Ps turen var helt frivillig, på eget initiativ