Noen la ut denne artikkelen i dag på et av forumene for lavt stoffskifte
http://lavtstofskifte.info/min-kone-har-lavt-stofskifte-2/
Jeg må innrømme at jeg ble rørt.
Det var så innmari gjenkjennende mye av det.
Man kan ha 10 personer foran seg som har lavt stoffskifte og alle 10 kan ha ulike utfordringer.
Helt fra de som fungerer akkurat som før og er i full jobb og aktivitiet, til de som er sengeliggende mye av dagen.
Hvorfor det er sånn, vet vi ikke.
For noen er stoffskiftet vanskelig å regulere med medisiner.
Flere og flere finner ut at de mest naturlige medisinene fungerer bedre.
Det var de man brukte før i tiden, før den syntetiske kom.
Men man motarbeides, skal jeg si selvfølgelig?
Det kan ofte føles som om man blir motarbeidet når man har stoffskifteutfordringer, for ofte mangles det både kunnskap og forståelse av de som kunne ha hjulpet en.
Jeg var en av de siste som fikk naturlig Thyroid på blå resept.
Fra august i fjor, har Helfo satt ned foten.
De mener det mangler vitendskapelig dokumentasjon.
Og hvem er det som forsker på gammel medisin. Ingen. Da får man heller ikke den dokumentasjonen de ønsker.
Nå er det gått så langt at mange leger må slutte å skrive den ut.
Hvem kan forstå det.
Vi har en medisin som mange fungerer bedre på, og så skal man ikke få den.
Er det ikke dokumentasjon nok at man blir friskere, skal tro.
I tillegg har den gått veldig mye opp i pris, noe som er merkelig.
Vanligvis går prisen ned når etterspørselen blir større.
Man kan faktisk lure litt på hvem som ligger bak og presser.
Kan vel ikke være legemiddelindustrien?
Det å ha krefter og økonomi til å bli friskest mulig er slett ikke noe lett sak.
Og mange av oss, er nok ikke enkle å bo sammen med.
Det kan være krevende å bo sammen med en som ikke orker.
Den ene dagen orker man ikke å gå på butikken, mens uken etter vasker man ned hus og går tur.
Det kan være veldig skiftende form for mange.
Det kan være kostbart.
Ofte må man til private leger for å få den oppfølgingen man ønsker.
I de fleste tilfeller må man ha ekstra vitaminer.
Cellene i kroppen tar ikke opp det den skal.
For min egen del må jeg nå ta jod, b 12 og d-vitaminer.
Det er viktig med oppfølging med blodprøver for å se hva man mangler
Trim er veldig viktig, men samtidig må det utøves med forsiktighet.
I og med at kroppen har problemer med å hente seg inn igjen, kan man miste energi istedenfor å få energi av trimmen.
Presser man for hardt, kan man bli sittende der i dagesvis og ikke ha krefter.
De grensene er usynlige, og man kan etter mange ganger i kjelleren, ble engstelig for å presse.
Humøret kan være skiftende.
Heldigvis er jeg i jevnt godt humør men er av typen høysensitiv med mange tanker og følelser.
Ikke enkelt å forstå for en som er rolig og sindig og helt motsatt.
Jeg sover tre timer mer enn gubben hver natt.
Går det for fort om morgenen, streiker kroppen.
Jeg fylles med slim, skikkelig ekkelt og begynner å brekke meg.
Det har vært mange scener på flyplasser når vi skal reise tidlig om morgenen.
Jeg må puste rolig og gå med rolige skritt, ikke noe stress.
Det er som en motor, som du skal trekke i gang, og som må gå en stund før den er oppe i normal fart.
Jeg tror nok at det er flere ganger reisekameraten min har vært bekymret for om vi kommer oss avsted.
Men jeg er seig som tusen og det går bra.
Mange sliter med at det er en usynlig sykdom.
For meg er det helt ok.
Jeg bryr meg ikke om at noen kan kviskre bak ryggen min når de ser jeg går tur.
Den delen er jeg ferdig med.
Jeg har ikke lyst til å se syk ut, så hvis noen synes jeg ser frisk ut, så er det flott.
Egentlig anser jeg ikke meg selv som syk heller.
Jeg har bare noen begrensninger innimellom som jeg må ta hensyn til.
Men jeg forstår godt at det kan være en ufordring å ha meg som kone.
Likevel har den kroppen holdt ut med meg i 36 år.
Det er helt fantastisk.
Han kjørte meg til Oslo, 45 mil, og var med inn til privat lege.
For de pårørende å være med på legetimene tror jeg kan være veldig positivt.
Man får kjennskap til sykdommen.
I tillegg er det fint å ha med seg støtte.
Jeg har en lang historie bak meg med ikke å bli trodd.
Derfor har jeg med meg noen ved viktige møter.
Når jeg fikk time hos endokrinolog, hormonspesialist, hadde jeg med en venninne.
Hun kjørte meg dit så jeg skulle slippe å tenke på kjøringen, når jeg var nervøs før møte.
Jeg møtte en fantastisk forståelsesfull spesialist, så det ble et behagelig møte.
Nå er den tiden med lite forståelse lagt bak meg.
Nå er jeg omgitt av hjelpere både hos lege og nav, som tror meg og forstår meg.
Akkurat det er jeg sykt takknemlig for.
Jeg har og jobbet mye med min mentale helse,
Vi har ofte mye bagasje vi bærer på ubevisst, som kan spenne bein under oss.
Meditasjon og healing har hjulpet meg til å leve bedre med det ustabile stoffskfitet mitt.
Takk og lov for at jeg har funnet de hjelpemidlene.
Men mest av alt må jeg takke han jeg bor sammen med, som har holdt ut med meg alle disse årene.
Det er slett ikke noe selvfølge.
Til han sier jeg takk.
I dag
Ble litt langt i dag ja, ser jeg, men av og til blir det sånn, godt å få skrevet tanker ut av hodet 🙂
Tidligere innlegg: http://lillasjel.blogg.no/1435236006_25062015.html
