Deretter leser jeg Bevisets stilling og den er enda bedre. Den var nesten umulig å legge fra seg. Et spennende persongalleri, der alle kan være morderen.
For de som ikke har lest bøkene om advokat Mikael Brenne, anbefaler jeg å begynne fra starten av og lese alle.
Gang på gang, trodde jeg at jeg visste hvem som var morderen, til slutt var alle mistenkte, før bomben slo ned og hele plottet ble avslørt. Rett og slett en spennende krim, fint oppbygd og lettlest, uten blodige beskrivelser.
Etter å ha lest ferdig, er jeg enda mer spent på hvilken sak Mikael Brenne må ta med seg i retten neste gang
Chris Tvedt har også en serie om Edvart Matre, kriminaletterforsker. Jeg har lest de første to, tror jeg det er og de var ok, men Brenne er bedre. Synes nå jeg da.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal sine sider og de har også sponset denne boken.
Da Magnus Sandtorv rømmer fra sikkerhetsavdelingen på et psykiatrisk sykehus i Bergen, går alarmen. Magnus er psykotisk og farlig. Han ble sperret inne fordi han på bestialsk vis drepte sin egen bror, og har truet med å drepe resten av familien. Politiet rykker ut, men da de kommer frem til familiegården, er det for sent. Både faren, moren og søsteren er myrdet med kaldt blod. Ingen er i tvil om hvem som er morderen, heller ikke advokat Mikael Brenne, som blir oppnevnt som forsvarer for Magnus. Selv om saken er både tragisk og grotesk, byr den ikke på mange juridiske utfordringer. Det er bare noen små, uvesentlige spørsmål som må avklares før saken kan få sin avslutning, tenker Mikael.
Men jo mer han spør, desto færre svar får han. Og når svarene omsider begynner å komme, blir det som skulle vært en enkel sak, til et innfløkt mareritt.
Jeg husker du var veldig bra, særlig serien om Mikael Brekke. Jeg var ikke så begeisteret for Edvart Matre husker jeg, så kanskje det er hans skyld at du ble glemt av her i huset.
Men nå er jeg veldig glad du har beæret oss med et besøk igjen.
Den som forvolder en annens død, var kjempebra. Tvedt må være en av Norges beste krimforfattere, jeg kan ikke forstå noe annet. Han skriver virkelig bra og ikke noe bloddryppende krim heller, bare spenning fra første til siste side.
Ikke er den forutsigbar heller. Det var veldig vanskelig å forstå hva som hadde skjedd før du får det forklart.
Det står bak på boken at Mikael Brenne er endelig tilbake og jeg sier det samme. Hurra. Og jeg har også den aller nyeste i lesekøen. Den ligger til og med på toppen, så jeg skal ta fatt nå med en gang. Enda en gang hurra.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Cappelen Damm sine sider men jeg har kjøpt boken selv når det var mammutsalg
En tidligere voldsdømt rockemusiker, som nå opplever suksess som forfatter, blir dømt for drap på sin litterære mentor. Forsvarsadvokat Mikael Brenne får saken. Aldri still et spørsmål hvis du ikke kjenner svaret, det er regel nummer en i retten. Mikael Brenne trodde at det verste som kunne skje hvis han glemte den regelen, var å tape. Han tok feil. Å tape en rettsak er ille, – å tape livet er mye verre.
Hver dag setter jeg meg ned for å skrive dagens innlegg eller finne et jeg har lagret i utkast. Jeg stoler på at noe får jeg inspirasjon til å skrive hver dag. Ofte får jeg jo også lov til å dele de ordene jeg skriver til andre, på bestilling.
Jeg er svært opptatt av det å skrive, for det er et nyttig verktøy. Dette å skrive ut det du har inni deg. Hvis du gjør det ofte, vil ordene liksom komme av seg selv. Du kan også skrive et spørsmål om noe du lurer på og plutselig når du er ferdig med å skrive, har du skrevet svaret.
Det er som om jeg står og skuer ut i horisonten
Som om jeg er på en reise
Hvor jeg skal, det aner jeg ikke
Men jeg ser det er lyst der fremme
Og det er vakre farger
Jeg ser også mennesker som venter på meg
Nye mennesker jeg aldri har møtt
Men også gamle kjenninger som gleder seg til jeg kommer
Og jeg gleder meg også til å se dem
Vi vet at vi vil bety mye for hverandre
Det har vi gjort og det vil vi gjøre fortsatt
Vi vil hjelpe hverandre på veien fremover
Det er så fantastisk dette å kunne hjelpe hverandre
Å kunne samarbeide i full tillit til at alt blir riktig
Riktig på et sjelelig nivå
Akkurat som man hele livet har lengtet etter
Dette fellesskapet med de som forstår
De som er glad i en, akkurat som en er
Som en kan være seg selv sammen med
Akkurat den en er ment til å være
Jeg ser meg bakover
Jeg ser alt jeg forlater
Jeg ser min historie, mine gleder og sorger
Heldigvis har gledene vært størst og flest
Mye tar jeg med meg i bagasjen når jeg nå er på vei mot nye horisonter
Ja, jeg forlater jo ikke alt
Det er bare fortiden jeg ser der i det fjerne
Den lar jeg gå
Den vil ikke påvirke meg mer
Alle de som jeg er glad i, ja de er jo med meg videre på reisen
Reisen inn i fremtiden
Det er så spennende
Reisen heter livet vi lever
Jeg føler så sterkt at det er så mye spennende der fremme
Små og store hendelser som vil forme meg
Læring og utvikling i ydmykhet og takknemlighet
Et liv der sjelen min får blomstre på en annen måte enn før
Der jeg mer og mer kan være mitt sanne jeg
Det er helt opp til meg selv
Det er jeg som skaper mitt liv nå
Jeg står selv ved roret
Mannskapet er håndplukket, spesielt utvalgt
Det er også de som jeg velger å ta med meg
Det er noen jeg har valgt å la bli igjen der jeg kom fra
Kanskje møtes vi igjen på en annen reise, kanskje ikke
Akkurat nå betyr det ikke noe
Jeg skuer fremover
Jeg kjenner hvordan det kribler i meg av glede og takknemlighet
Bare denne måneden har det vært mange sterke opplevelser.
Jeg røper aldri handlingen i mine omtaler så ingen trenger å være redd for å få den midt i fleisen om de åpner mine omtaler. Jeg røper ikke mye, kun det som står utenpå boken. Jeg gir kun min leseopplevelse.
Jeg startet måneden med Hvit Krysantemum av Mary Lynn Bracht. Hun skriver om søstrene Hana og Emi. Handlingen er lagt til Korea. Vi følger Hana fra hun lar seg fange av soldater, for at de ikke skal se søsteren. Hun blir misbrukt av soldatene under krigen. Hadde dette enda bare skjedd i “gamle” dager, men det tristeste er at enda i 2018, selges både kvinner og barn, for å misbrukes.
Vi følger også lillesøsteren som eldre dame, 2011, der hun fortsatt håper på å få møte søsteren igjen og bærer på skyld fordi søsteren reddet henne.
Veldig bra bok som anbefales på det varmeste. Mange synes det er så vondt å lese slike bøker men jeg tror det er viktig at vi gjør det. Vi må forstå hva som skjer rundt oss i verden og at vi blir litt lei oss, ja det er et lite bidrag, her vi sitter og har det godt.
Korea, 1943. Hana har levd hele livet sitt under japansk okkupasjon. Hun er haenyeo, kvinnelig havdykker, og har en selvstendighet de færreste kvinner kan gjøre krav på selv i våre dager. Alt endrer seg den dagen Hana redder sin yngre søster fra en japansk soldat. Hana blir selv blir fanget og transportert til Mandsjuria, en japanskokkupert del av Kina, der hun tvinges til å bli «trøstekvinne» i et militærbordell. Men havdykkerne er sterke og kraftfulle kvinner. Hana skal finne veien hjem.
Sør-Korea, 2011. Emi har i over seksti år forsøkt å fortrenge hva søsteren ofret for henne, men hun må forholde seg til fortiden for å finne fred. Hun ser at hennes barn og hennes eget land heles fra krigens sår ? men kan hun selv komme seg hinsides traumene og finne tilgivelse?
Da var jeg klar for en krim som har fått gode kritikker. Fuglekikkeren av William Shaw.
Jeg har også bare gode ord å si om den. Den var lettlest og spennende og ingen bloddryppende beskrivelser, bare det som er nødvendig for å fortelle hva som er hendt.
Vil du lese anmeldelsen, kan du klikke på linken under.
Politibetjent William South har hatt én god grunn til å holde seg borte fra drapsetterforskninger: Han har selv drept.
Men denne gangen er offeret hans eneste venn, som delte hans lidenskap for fuglekikking.
Den ærgjerrige kriminaletterforskeren Alexandra Cupidi har nylig blitt presset til å søke overføring til Kent-kysten fra Londonpolitiet etter en affære med en overordnet. Med seg har hun sin opprørske tenåringsdatter Zoë. Når et mishandlet lik blir funnet i en trekiste, trenger Cupidi Souths lokalkunnskap. Raseriet bak den grove volden vekker gjenkjennelse hos dem begge.
Den hjemløse drukkenbolten Donnie Fraser blir utpekt som morder, og det er bare South som kjenner hans historie og vet at dette ikke kan stemme. Han fortsetter undersøkelsene, men veien mot oppklaring blir samtidig en skjebnesvanger reise bakover i tiden mot hans egen, dypt skjulte hemmelighet fra han var gutt i Nord-Irland.
Fuglekikkeren er britisk krim på sitt beste. En intelligent historie om sårbare politietterforskere, om båndene mellom foreldre og barn, om sorg og skyld og om å møte sitt innerste mørke.
Sammen av Julie Cohen, var en bok jeg ikke likte noe særlig. Det var enkelte partier jeg syntes var bra, men ikke en bok jeg kommer til å huske eller anbefale. Hemmeligheten som blir avduket er flere og boken baserer seg på at du skal være nysgjerrig på hva disse hemmelighetene innebærer.
Boken begynner med slutten og arbeider seg bakover i tid, noe jeg slett ikke liker. For de som tror at jeg skriver jeg liker de bøker jeg får gratis, så kan jeg derfor si at denne likte jeg ikke. Jeg er bestandig ærlig i mine omtaler. Jeg er heller ikke nødt til å skrive om de bøkene jeg får, det er helt frivillig. Jeg kjøper jo også en rekke bøker selv. Forrige uke kom jeg hjem med et helt plastnett.
Husk også at fordi om jeg ikke liker en bok, kan det være at du liker den. Stoner var en slik bok, som 99 prosent syntes var veldig, veldig bra, mens jeg syntes den var kjedelig. Det er ingen fasitsvar på bøker for vi mennesker liker forskjellig. Heldigvis får en nå si.
En stor kjærlighetsroman, eller en roman om stor kjærlighet? Det er det opp til leseren å bestemme.
En morgen som virker som en hvilken som helst annen, våkner Robbie med kona Emily sovende ved siden av seg. Han står opp og kler på seg, lager kaffe, mater hunden ? akkurat slik han pleier å gjøre. Men så legger han et brev på nattbordet til Emily og gjør noe som kommer til å få hennes verden til å falle i grus. Etter hvert som vi beveger oss bakover i historien til 1962, blir Robbies handlinger mer forståelige og vi oppdager historien til et par med en forferdelig hemmelig ? en hemmelighet de vil gjøre absolutt alt for å beskytte.
Da var jeg klar for en ny krim, av en av mine yndlingskrimforfattere. Papirgutten, av Kristina Ohlsson. Den svarte til forventningene. Akkurat like spennende som jeg håpte på. Jeg likte aller best de to første av henne, Askepott og Tusenfryd, men denne kom nesten på topp. Det er litt av et komplott hun her har satt sammen. Hun skriver drivende bra krim, og heller ikke hun har side opp og side ned med bloddryppende, groteske detaljer, så alle kan like hennes bøker, det er jeg sikker på.
Idet barna ved den jødiske barneskolen er i ferd med å avslutte skoledagen, blir en lærerinne skutt i skolegården, foran øynene på sjokkerte barn og foreldre. Samme ettermiddag forsvinner to unge gutter på vei til tennistrening. Et kraftig snøvær har rammet Stockholm og gjør letearbeidet vanskelig.
De to sakene blir først etterforsket hver for seg, men da myndighetene får varsel om at en israelsk etterretningsagent har reist inn i Sverige, skjønner Alex Recht og Fredrika Bergman at sakene har noe med hverandre å gjøre.
Dette er den femte boken i serien med politietterforsker Alex Recht og Fredrika Bergman.
Jeg hadde ikke all verdens forventning til Vinhandleren av Åge Baste Vassdal og det er nok ikke en bok jeg vil huske til evig tid, men det var en ok leseopplevelse, litt annerledes, ved at det er hva jeg vil kalle en gammeldags fortelling, der vi får følge ulike personer og historien blir nøstet sammen underveis. Det er ingen forutsigbar handling her, man får seg noen overaskelser og boken er litt humoristisk skrevet.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Forlagshuset Vestfold og de sendte meg boken som en gave, fordi de hadde brukt en av mine omtaler i katalogen sin.
Handlingen i Vinhandleren starter under andre verdenskrig, før den etter hvert tar oss med til dagens Paris. Her er forfalskede malerier, grov svindel, god vin, død, kjærlighet og en svært spennende familiehistorie. Den jødiske kunstmaleren Manuel Bassovsky overlevde andre verdenskrig ved å forfalske malerier for nazistene. Men det eneste maleriet som betydde noe for ham, ?Vinhandleren? av Gerrit Dou, mistet han til en svikefull kvinne?Boken er Åge Baste Vassdals debutbok.
Etter vinhandleren leste jeg den aller nyeste av Kristina Ohlsson, Syndflod. Og tror du ikke at også den var spennede. Skal tro hva som bor i hodet på disse krimforfatterne som stadig kommer med nye komplotter. Dette var et forvirrende og vanskelig komplott også, veldig vanskelig å forstå hva som skjedde, selv om jeg nok ante noe av det. For de som enda ikke har lest Kristina Ohlsson, så har de noe å glede seg til. Dette var i følge forfatteren, foreløbig ihvertfall, siste bok om Alex og Frederika, men det er jo lov til å håpe at det blir flere.
Hun har begynt på et nytt persongalleri og jeg har to av de i hylla, Mios blues og Lotus blues og jeg ser at også de bøkene er godt likt.
En mann blir funnet død i stolen sin foran peisen, skutt i brystet. Merkelig nok har han datterens giftering på lillefingeren.
En annen mann bekjenner en synd i et brev til sin kone; han har kjørt på en kvinne og stoppet ikke for å hjelpe.
Den tredje mannen leier et øde hus som egentlig er beregnet til å skjule mennesker på flukt, men han har noe helt annet i tankene.
Fredrika Bergman og Alex Recht ser en sammenheng mellom de ulike sakene og ledes inn i en etterforskning der gamle synder kommer til overflaten. En ukjent person legger igjen beskjeder til Alex, en som vil hjelpe dem på rett spor. Men hvem er den anonyme brevskriveren, og hvordan kan gjerningsmannen alltid ligge ett skritt foran?
Syndflod er den sjette kriminalromanen med Alex Recht og Fredrika Bergman.
Neste bok var en bok jeg hadde store forventninger til og var livredd jeg ikke skulle like, for Kjersti Annesdatter Skomsvold, har gitt meg så nydelige leseopplevelser før og er vel en av mine kvinnelige favorittforfattere. Hun skaper slike nydelige bilder i hodet mitt med ordene sine.
Den nyeste boken hennes, Barnet, var absolutt så fin som jeg hadde håpet på. Hun snakker til sitt lille barn om livet sitt og hvordan hun møtte pappaen til barnet. Nydelige betraktninger og tanker. Hun skriver litt sånn som Linda Olsson, nært, med mange stille tanker, om det som bor i oss mennesker.
I anmeldelsen kan dere også finne link til både mitt første og andre “møte” med Kjersti Annesdatter Skomsvold.
I sårene vi påfører hverandre, eller om det er det samme såret som for hver gang blir litt større, dypere, så har vi plantet et barn, to barn, og fra dette såret skal barna våre vokse frem.
Dette er en kjærlighetshistorie.
En mor forteller sitt nyfødte barn om de hendelser som har ført fram til dette barnet. Det er historier om lang tids sykdom, ensomhet og sorg. Om redselen for å elske noen, men å våge det likevel.
Romanen undersøker eksistensen med en uvanlig sårbarhet og et veldig klart blikk for hva som gjør oss i stand til å knytte oss til andre, og hva som gjør det umulig.
Jeg gruet meg litt til å ta fatt på I min fars hus, for jeg visste jo at det handlet igjen om overgrep mot barn. Men jeg visste også at nettopp derfor må jeg lese den, for jeg ønsker at overgrep må tales om, ikke ties i hjel.
Her er det lille Catharin vi får følge fra hun er fem år til hun er seks år, noe hun er redd hun ikke blir, for faren har sagt at han skal drepe henne hvis hun taler om nakne menn, som er sammen med henne. Boken er skrevet med barnets stemme og jeg synes at det har forfatteren, Ingegerd Henriksen, klart fint.
Vi følger barnet akkurat slik et barn er. Selv om de vet at noe er hemmelig, så plumper de ut med det likevel. Samtidig så er det mange barn som ikke forteller og det er dem vi må hjelpe til å få en stemme så de kan rope ut. for barna skal beskyttes, respekteres og vernes, ikke misbrukes.
Catharin er fem år og burde ha vært et lykkelig barn. Far er prest, mor en vakker sykepleier. Men alt er ikke som det skal i huset. Catharin er redd hun ikke vil oppleve den neste fødselsdagen sin. Er det ingen voksne som kan se hva som skjer? Dette er en sterk fortelling om misbruk av barn. Teksten er unik fordi det er barnet selv som forteller på sin enkle, naive måte. Historien vil fange deg, og det vanskelige overskygges av behovet for å lese mer.
Så leste jeg en bitte liten bok, 54 sider, Sorg av John Sylte. Sylte er prest og en del av hans jobb er å møte de som har mistet sine. Han er ofte den som må overlevere dødsbudskapet og han vet mye om sorg og sorgreakjsoner.
I denne boken får vi følge 15 år gamle Morten, som får budskapet om at hans far er brått gått bort.
Det er en veldig fin bok, som kan leses av både unge og voksne. Den tar for seg ulike reaksjoner ved sorg, men også mange gode råd til de som er rundt de sørgende. Hvert kapittel oppsummeres med gode råd til støtteapparatet.
Det er ingen religiøs bok, selv om Sylte er prest i den norske kirke.
I denne boken tar presten John Sylte oss med inn i et vanskelig, men viktig tema. Han inviterer oss inn i sårbarheten gjennom hovedpersonen Morten, en 15-årig gutt som plutselig og helt uventet må ta imot beskjeden om at pappa er død. Boken skildrer opplevelsen, smerten, følelsene og prosessene med å motta og bearbeide et dødsbudskap, og samtidig konkrete råd til deg som hjelper gjennom prosessen.
Når vi opplever sorg, kan vi bli deprimerte, frustrerte og sinte. Sterke reaksjoner som vi ikke har hatt før, kan gjøre oss usikre og redde. Kunnskap om hva vi kan oppleve i sorgens landskap, gir oss mulighet til å takle våre egne reaksjoner.
Kristin Harmel er en forfatter jeg liker godt å lese. Språket og historiene kan nok være noe forenklet til tider, men likevel liker jeg dem godt. Det er litt mer mat i hennes fortellinger enn romaner med slott og prinser og elske og smerte, selv om det er kjærlighetshistorie her også.
Jeg synes nok hun har glorifisert litt Der valmuene vokser. Det var nok enda tøffere i Paris under andre verdenskrig enn det hun skriver her, men som sagt det er kjekt å lese Harmels bøker og det kommer jeg til å fortsette med. Jeg har nå kjøpt den jeg manglet, Når vi møtes igjen, og gleder meg til å lese den også. Kanskje må den vente til jeg skal på ferie i vinter, vi får se.
Jeg anbefaler alle som liker feelgood med litt historie, både Kristin Harmel og Alyson Richman
Når amerikanske Ruby kommer til Paris i 1939 sammen med sin franske ektemann, ser hun for seg at de skal spasere arm i arm langs de store bulevardene. Men krigen lurer i horisonten, og snart inntar nazistene Frankrike.
Charlotte er elleve år når tyskerne kommer til den franske hovedstaden. Etter at jødene har fått ordre om å gå med den gule stjernen, kan ikke Charlotte forestille seg at det kan bli verre, men så begynner massedeportasjonene.
Thomas går inn i British Royal Air Force for å forsvare landet sitt, men da moren dør i et tysk bombeangrep, begynner han å lure på om han kan gjøre noen forskjell. Men når han havner i Paris, oppdager han en ny grunn til å slåss.
Når skjebnen bringer dem sammen, må Ruby, Charlotte og Thomas finne mot til å trosse nazistene ? og åpne sine egne hjerter ? samtidig som de kjemper for å overleve.
Den aller siste boken i august ble vel en leseopplevelse jeg aldri vil glemme for det var en bok som grep meg langt inn i sjelen, Et lite liv, Hanya Yanaghara.
Jeg er nesten målløs. Vi følger fire venner gjennom flere tiår, men mest av alt følger vi den hjerteskjærende historien til Jude.
Denne boken har også lært meg mye. Den får meg til lå tenke. Den lærer meg om hvordan overgrep preger offerets liv så lenge de lever. Den lærer meg om dissosiasjon, hvordan de fjerner seg mentalt fra hendelsen, under overgrepene, men så kan minnene dukke opp både i våken tilstand, og i drømmene, og plage dem psykisk, så de ikke vet å slippe unna. Den lærer meg også om at kanskje bør vi respektere at alle må få bestemme over eget liv, hvor mye de skal tåle. Er riktig at noen skal leve for at andre skal ha det bra, på bekostning av seg selv. Ja, jeg har ikke alle svarene, men boken fikk meg til å tenke.
Det er ingen kosebok å ta med seg på sengen, det fikk jeg erfare. Vanligvis stenger jeg følelser ute, når jeg leser for jeg kan ikke ta inn alt det vonde, men denne krøp under beskyttelsen min. Etter å ha kommet til side 500, boken har 800 sider, skulle jeg legge meg til å sove men boken fulgte med meg inn i drømmene mine og når jeg våknet midt på natten, var den i hodet mitt da også.
Jeg anbefaler å lese anmeldelsen min, for jeg kan ikke ta med alt jeg vil si her i månedens bokblogg
Fortellingen om de fire vennene JB, Malcolm, Willem og Jude, og livet deres i New York – som spenner over flere tiår – veksler mellom lys og mørke. Gjennom årene settes vennskapet på prøve. Det som holder det sammen er alltid Jude ? Jude St Francis, som forblir en gåte, selv for dem som står ham nærmest.
Jude er framgangsrik advokat, med en traumatisk barndom som preger livet hans på en altoverskyggende måte. I kontrast til den mørke oppveksten står vennskapet til, framfor alt, skuespilleren Willem, og det er Willems trofasthet og kjærlighet som holder Jude i live når dagene blir ulevelige. Gjennom årene kommer Jude til å bli dratt mellom selvforakten, som styrer tilværelsen hans, og kjærligheten, som han ikke kan tillate seg.
Da har vi kommet til september og jeg starter med de to siste krimbøkene om Anton Brekke, av Chris Tvedt. Den som forvolder en annens død og Bevisets stilling
Jeg kjøpte denne boken fordi jeg så omtalene var sånn hat og elsk og jeg ble veldig nysgjerrig. Jeg husker enda Stoner, hvordan alle elsket den og jeg syntes den var gørr kjedelig og ga meg ikke noe som helst. Stoner var en tynn bok. Et lite liv har 800 tettskrevne sider, lite avsnitt og liten skrift. Hvordan skulle dette ende.
Et lite liv er den mest gripende boken jeg noengang har lest. Jeg var litt forvirret de første sidene, for persongalleriet var stort i starten. Vi skulle bli kjent med 4 venner og livet deres i New York. Men etter noen sider, begynte historien til Jude, hovedpersonen og jeg var fullstendig fengslet på et øyeblikk
Boken er skrevet på en slik måte at den fillerister alt jeg har av følelser. En kveld jeg hadde lagt meg, greide jeg ikke å legge den fra meg, jeg var kommet til side 500 og tenkte at nå må jeg sove. Vanligvis stenger jeg følelser ute, når noe er vondt å lese, men her ble det umulig. Jeg ble liggende der og tenke på omtalen jeg skulle skrive 300 sider senere. Jeg sovnet og drømte om boken, jeg våknet midt på natten og tenkte på boken og jeg sier at dette er ikke en historie en koser seg med, før man skal sove.
Tankerekkene vi får servert er så dype, de gjennomborer deg, tygger deg og spytter deg ut igjen. Du blir så sint, så trist, så fortvilt, føler deg så hjelpesløs, så oppgitt, så glad når det går bra, så sørger du når det igjen går feil vei.
Sitat:
Det fantes to måter å glemme på. I mange år hadde han sett for seg (ikke særlig oppfinnsomt) et hvelv og ved dagens slutt samlet han alle bilder og episoder og ord han ikke ønsket å tenke på en gang til, så åpnet han den tunge ståldøra på gløtt og slengte dem inn dit, før han raskt lukket den tett inntil igjen, Men denne metoden var ikke effektiv- minnene sivet ut likevel,.Han fant ut at det viktigste var å eliminere dem, ikke bare lagre dem.
Derfor hadde han utviklet noen teknikker. De minste minnene-små fornærmelser eller krenkelser – kunne han gjentta og gjenta for seg selv, helt til de var nøytralisert, til de mistet mening etter alle gjentagelsene, til man kunne si til seg selv at de var noe som hadde skjedd andre, som han bare hadde hørt om.
Til mer omfattende minner holder man hendelsene opp for seg som en filmstrimmel, før man begynner å viske dem ut, rute etter rute. Begge teknikkene var krevende. Foreksempel kunne man ikke stoppe oppp halvveis og granske hva man så, man kunne ikke spole frem og tilbake oghåpe at man ikke viklet seg inn i detaljer, for det gjorde man selvfølgelig. Og man måtte jobbe med det hver enneste helg, til minnene var helt borte.
Selvfølgelig forsvant de aldri helt, men de ble ihvertfall fjernere, de forfulgte en ikke som onde ånder som rev og slet i en for å få oppmerksomhet,som hoppet frem når man forsøkte å ignorere dem og krevde så mye tid og krefter at det ble umulig å tenke på noe annet, I uvirksomme øyeblikk, som øyeblikkene før man sovner, minuttene før man lander etter en nattlig flytur, når man ikke var våken nok til å arbeide, men heller ikke sliten nok til å sove, prøvde de seg igjen , og da var det best å bare forestille seg et strot, hvitt og opplyst lerret og holde det foran seg som et skjold.
Jeg har tenkt på dette at boken er så lang. Det krever mye av din tid å lese den, samtidig som den er følelsesmessig krevende. Ofte skriver jeg i omtalene mine at hadde de enda kuttet ned litt. Hvorfor ha 600 sider hvis 50 av dem er bare pjatt. Jeg kom frem til at her er det ikke et eneste ord jeg kunne ha unnvært, ikke en side som er overflødig.
Noen ganger forlater vi Jude og en annen fortellerstemme overtar, og akkurat det trenger vi. Vi trenger å få puste litt på innimellom for å klare å fullføre historien om Judes liv.
Kanskje det jeg sitter igjen med til slutt, utenom en tristhet over alle de onde menneskene som finnes i verden, også her i vårt fredelige land, er at vi må selv få ha ansvaret for vårt eget liv. At hvis man lever et liv fordi alle andre krever det av en, at man sliter seg fullstendig ut fysisk og psykisk for å holde seg oppe for andre, er det riktig av oss å kreve det av noen.
Det er tanken jeg sitter igjen med til slutt. Og at noen ikke liker denne boken er også uforstålelig for meg. Dette er en bok jeg aldri i mitt liv vil glemme. Jude vil være med meg i hjertet for alltid, det er jeg sikker på.
Bilde og tekst under bildet er hentet fra Gyldendal, men jeg har kjøpt boken selv, på pocketsalget hos Romsdal Libris, kjøp 1- få en til halv pris.
Fortellingen om de fire vennene JB, Malcolm, Willem og Jude, og livet deres i New York – som spenner over flere tiår – veksler mellom lys og mørke. Gjennom årene settes vennskapet på prøve. Det som holder det sammen er alltid Jude ? Jude St Francis, som forblir en gåte, selv for dem som står ham nærmest.
Jude er framgangsrik advokat, med en traumatisk barndom som preger livet hans på en altoverskyggende måte. I kontrast til den mørke oppveksten står vennskapet til, framfor alt, skuespilleren Willem, og det er Willems trofasthet og kjærlighet som holder Jude i live når dagene blir ulevelige. Gjennom årene kommer Jude til å bli dratt mellom selvforakten, som styrer tilværelsen hans, og kjærligheten, som han ikke kan tillate seg.
