Å få føttene ut av myra kan være en utfordring men det er ikke umulig

 

Jeg skrev i går om at jeg stod litt fast og fikk lite gjort.

At kroppen er friskere, men den er så opptatt av å passe på meg, at den holder meg tilbake.

Den er redd for kjelleren.

Den er så redd at den fortsetter det mønsteret den har hatt de siste årene, med å holde meg igjen.

Ikke overdriv nå, roper den, pass deg, pass deg, ikke gjør for mye, hold deg i ro, du vet hva som kan skje.

Det er som om jeg igjen må plassere den i første klasses pensum .

Sakte, men sikkert må jeg igjen lære den det den en gang kunne.

Og jeg har funnet frem bøkene.

Bøkene som vil fortelle meg hvordan jeg skal gå frem

Bøkene som er inspirasjon til ny giv og ny lærdom

De bøkene er egentlig ikke reele bøker, jo en av dem, men de er et symbol på inspirasjonskilder

 

Det første som skjedde i går i hengemyren, var at jeg skrev gårsdagens innlegg.

http://lillasjel.blogg.no/1492674708_jeg_str_i_hengemyren_og_stamper_med_beina_og_kommer_ikke_ls.html

Det er noe forunderlig rart med å skrive ned det du tenker på, for det løfter deg

Ihvertfall hvis du skriver ned mulige løsninger, men uansett er det godt å få tanker ut av hodet

Først skriver du ut frustrasjonen, deretter tar du fatt på hvordan det er mulig å løse utfordringene du er i

Allerede etter å ha skrevet innlegget, følte jeg at jeg hadde gitt meg selv ny inspirasjon

I tilllegg følte jeg for at andre skulle se på situasjonen

Å lytte til andre, kan også gi deg nye ideer

Og husk, du må ikke være enig i alt de sier.

Selv om du velger en løsning som er motsatt av den du får foreslått, har du fått inspirasjonen du hadde behov for.

Så rist ikke på hodet med en gang om du får et råd du ikke synes passer.

Jeg er en mester i å gjøre akkurat det og jeg vet det er litt dumt.

Jeg er en litt sånn, jeg vet best om hva jeg selv skal gjøre, menneske.

Men likevel, om jeg er uenig, lar jeg ordene bo litt i hodet mitt.

De bor der så lenge at jeg får kjent etter om det kanskje er noe lurt der jeg kan bruke likevel.

Selv om jeg har motstand.

Føles det fortsatt feil etter en stund, da forkaster jeg det.

Uansett har hjernen godt av å bli brukt.

Å fundere litt på nye ideer, skal nye mønstre og ny inspirasjon til hjernen og det har vi nok alle behov for.

 

 

Jeg dro derfor til samtale med en coach, Lill Stella Høslom.

http://www.facebook.com/Humanharmony/?fref=ts

Der hadde vi en veldig fin dialog.

Mange fantastiske innpill og ideer fra henne.

Jeg snakket om at jeg måtte sette meg nye mål.

Hun spurte da om hvordan jeg forholdt meg til målsetting.

Jeg måtte innrømme at jeg kan ikke fordra det.

Målsetting er noe av det verste jeg vet, for jeg har satt meg nye mål så mange ganger og jeg har ikke nådd dem.

Hva fører de da til, jo nye nederlag og dårlig mestringsfølelse og redsel for å prøve noe nytt.

Hun anbefalte meg derfor til å ikke være så opptatt av å sette mål.

I og med at jeg lett blir stresset ved å tenke på det jeg må få til, setter kroppen inn et straksvedtak.

Det vedtaket heter: Hjelp, stress kommer, jeg setter inn opptil 300 fysiske reaksjoner med en gang.

Noe som igjen fører til at jeg blir sliten, før jeg har fått begynt.

Hos meg er det særlig slimhinnene som reagerer.

Jeg blir tett i nesen, får vondt i halsen og ferberverk i kroppen, influensasymptomer.

Dette får jeg nok fordi det er det kroppen har kjent mest på, allerede fra jeg var 3 mnd gammel baby med astma.

Likevel føler jeg at noen mål må jeg ha.

De skal være bittebittesmå og jeg lover å ikke føle nederlag om det ikke blir hver dag.

Det skal være mål som jeg er stolt av å gjennomføre, de dagene jeg faktisk gjennomfører de.

Og så må det få lov til å være sånn en stund fremover til kroppen ikke er så redd lenger.

Ja, jeg er friskere, men fortsatt må jeg være litt tålmodig så kroppen får tid til å lære seg nye mønstre.

Ny mestringsfølelse sakte, men sikkert.

 

I løpet av samtalen kom vi også inn på episoder fra barndommen som fortsatt sitter i kroppen og trigger reaksjoner.

Hos meg er det særlig en ting som går igjen.

Følelsen av å bli misforstått.

At jeg føler jeg gjør eller sier noe fordi mener det godt, men det blir misforstått eller ikke hørt.

Det henger igjen fra tidlig barndom, der jeg nok også da som nå, hadde mye på hjertet, men ble ikke hørt.

Jeg så nok sammenhenger som de voksne ikke så og jeg kunne nok være ganske så sta og virke belærende veslevoksen.

Den lille jenta har jeg jo fortsatt med meg.

Jeg fikk derfor det rådet at når jeg kommer opp i situasjoner der jeg føler meg såret, så skal jeg snakke med den lille jenta.

Trekke meg litt tilbake og høre hva hun sier og anerkjenne det.

For den lille jenta hun var ganske så snar til å kaste det såre og være glad og fornøyd igjen.

Slik vil også den store jenta være, så der kan den lille og den store hjelpe hverandre ved å snakke sammen.

Mye av det du føler på, kan du få svar på ved å snakke med det lille barnet du har i deg.

Det sitter nemlig på veldig mange svar som du som voksen kanskje ikke helt ser.

 

 

Jeg avsluttet dagen med gode venner på besøk.

Der snakket vi om dette med hvor mye vi selv styrer ved hjelp av tankene våre.

Vi velger ikke alt som skjer med oss, men vi velger hvordan vi skal forholde oss til det.

Vi skal ikke fortrenge det som smerter, men anerkjenne det og så finne den beste veien videre.

I den forbindelse snakket jeg om en person jeg reiste sammen med i fjor til England.

Hun inspirerer meg veldig og hun har nå skrevet en bok som jeg mener alle mennesker skulle ha lest.

Men den kommer i egen omtale en annen dag.

En av mine venner fortalte at hun hver kveld skrev litt sammen med datteren, hva som hadde vært fine øyeblikk den dagen.

For en flink mor og for en fantastisk ide.

På den måten, får de begge en fin avslutning på dagen

Det er noe vi alle skulle ha gjort mer av, fokusere på det som har vært fine øyeblikk den dagen.

Det tar bare ett minutt eller to og vil skape gode følelser i egen kropp.

 

Dagen i går var derfor en veldig fin dag for meg.

Jeg føler akkurat her og nå at føttene er på vei ut av myra.

Og om de vil ned dit igjen innimellom, skal jeg godta det.

Jeg forstår at ting må få lov til å ta litt tid og at det er en mening med det.

I dag

2 kommentarer
    1. Ja, den idéen om å avslutte dagen med å hente frem de fine tingene, den likte jeg også veldig godt. Hadde mine barn vært små fortsatt, skulle jeg kanskje innført noe sånt.
      Jeg starter forøvrig hver dag med et smil. Smiler til meg selv i speilet. Det er faktisk utrolig hjelpsomt. De gangene jeg har glemt det….for det hender jo iblant….de gangene er dagene faktisk veldig grå og triste.
      Det å skrive ting ut, har vært en god hjelp for meg også. Jeg tenker ofte på at det kanskje virker sutrete og klagete og negativt. Men samtidig er det godt å få tilbakemeldinger, og så får jeg se tingene samlet, fra en utenforstående vinkel. Og det har hjulpet meg mange ganger. Så mye av dette du skrev her, kjenner jeg meg veldig godt igjen i 🙂
      Ønsker deg en veldig god helg, uten bena plantet i myra 🙂

    2. Eva: Ja, fint å starte dagen positivt. Jeg er slett ikke så flink der bestandig heller:) Det er godt å skrive ut ting også for det er som om man skriver de ut av systemet på et vis. Ha en god helg du også med føttene på bakken 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg