Må alt være så innmari perfekt bestandig?
Er livet bedre da?
Eller er det ok at det er litt på skakke og skeive innimellom?
I vinter skal vi jo mye ut og reise.
Da blir det mer bevegelse for kroppen.
En venn nevnte det her en dag hvorfor jeg ikke gjorde det når jeg var hjemme.
Nei, sa jeg.
Da er jeg mer tiltaksløs.
Jeg siger ned i en tilstand der jeg ikke gidder.
Jeg finner ikke viljen til å pushe meg.
Mens det går lekende lett når jeg er på reise.
Jeg kan legge planer om å være aktiv og gå turer.
Men blir det?
Nei.
Jeg drar ut på det jeg må, utenom det sitter jeg her.
En annen venn sa at kanskje trenger kroppen det?
Kanskje trenger den å få være litt tiltaksløs i perioder.
Uten å bli presset hele tiden.
Kanskje må den få hvile så den kan fortsette å bli bedre?
Og ja, jeg tror hun er inne på noe der.
Viljen trenger også å hvile.
Det å hele tiden skulle presse seg, ja det skaper stress inni en.
Og er det noe jeg har brukt mye av de siste årene, så er det viljestyrken.
Ofte har jeg måtte grave veldig dypt for å klare de små tingene.
Når kroppen nå i perioder er mye bedre, greier jeg likevel ikke å mobilisere hele tiden.
Og når jeg er hos psykomotorisk, sier hun alltid at etter små endringer, må kroppen få tid.
Men vi er ofte så hard mot oss selv.
Vi måler verdien vår etter hvor mye vi gjør.
Og vi er sjelden fornøyd.
Så nå skal jeg skynde meg så langsomt, hvis jeg har lyst til det, at sneglene passerer meg.
Ja, jeg skal ta det like rolig som hun som ligger på badet hele dagen.
Ta meg av de som bestiller ord og healing, lese bøkene mine og være fornøyd med det.
I dag