Der kom snøen igjen.

Det har vært lite av den i vinter, likevel liker jeg dårlig at den kommer nå i april.

Selv om det er ganske så normalt.

Akkurat nå blåser det surt i tillegg til snø.

Rett og slett ufyselig.

Jeg føler meg egentlig litt ufyselig også.

Jeg kjenner tålmodigheten er ganske slitt.

Jo mer det snakkes om vaksiner og åpning, jo mer rastløs blir jeg.

Vil det bli lettere nå?

Jeg er jo heldig som ikke har noe smitte rundt meg her jeg bor, men likevel lengter også jeg etter en normal verden.

Humøret skifter lett i takt med været.

Nå har påska kommet og gått,  og i morgen er det hverdag igjen.

Akkurat nå jobber gubben hjemme, men han skal snart bort på jobb igjen.

Det er som om dagene kommer og går i forrykende fart, men de har bare vært her uten å ha satt spor etter seg.

Jeg står opp om morgenen, lager mat, leser, ser litt tv og legger meg igjen.

Forunderlige greier hvor fort de dagene går, selv om man gjør lite.

Nå kribler det derfor av utålmodighet inni meg i dag.

For det første etter fint utevær,  så jeg kan sitte ute.

Kanskje prøve om knærne vil være med å gå en liten tur eller to.

Jeg er for lite i bevegelse.

Enn så lenge så sier jeg til meg selv at jeg må skjerpe meg.

Du har det bra på alle vis, skjenner jeg.

Ja jeg har det, men jeg lengter likevel.

Lengter etter det normale gjør jeg.

I dag