Mange er veldig selvopptatte.

Veldig selvopptatte.

Tenker kun på seg  selv.

Klager over alt som ikke er som det skal.

Ja, til dels er jeg en av de.

Ja nå klager ikke jeg så mye, bare bittelitt innimellom.

Jeg prøver å gjøre det beste ut av situasjonen.

Jeg er vant til å sitte hjemme, kjeder meg aldri, så det er ikke noe problem.

Men jeg ser at andre har sine utfordringer med å sitte hjemme.

Jeg ler litt da og sier at jaggu godt at det er noe jeg er god til.

Kanskje blir man forsiktigere med å tro at det å være hjemmeparkert er noen dans på roser.

Men egentlig tror jeg ikke det og det er jeg vil prate om i dag.

Vi er mennesker og de fleste av oss er selvopptatte.

 

 

Mange klager over hamstrerne.

Jeg sier, kanskje er de redde, full av angst.

Døm dem ikke.

I og med at det er nok til alle, kan vi andre, som er litt roligere, vente litt.

Eller er det at vi faktisk er redd for at det ikke blir nok til oss likevel?

Vi mennesker blir aldri perfekte individer.

Bare se på trafikken.

Hvor mange er det vel ikke som ikke overholder regler der heller?

Det er bare sånn og vi kan ikke gjøre noe med det, så la være å utsette kroppen din for irritasjon.

Når vi er midt oppi en situasjon så tenker vi at heretter skal jeg sette stor pris på alle godene jeg bruker å ha.

Vi lover oss selv at heretter skal vi tenke helt annerledes.

Men jeg er ganske så sikker på at det går ikke lang tid, etter at dette er over, før vi lever akkurat som før.

 

Så over til de som er aller viktigst nå om dagen.

De som ikke kan ha hjemmekontor.

Alle som er ute i jobb slik at vi kan få dekket våre behov.

Matvarebutikkene som ikke stenger men har åpent som vanlig.

Vennlig og imøtekommende og hjelpsom, uansett hvor stresset vi blir som må møte mennesker noen få minutter.

De er på jobb hele dagen, møter masse fremmede mennesker og tar det med et smil.

Akkurat slik som alle de andre som holder hjulene i gang og ikke kan gjemme seg, slik vi gjør.

Her jeg sitter, på balkongen, her bruker jeg å irritere meg over alle trailere som durer forbi.

Nå roper jeg HURRA, for hver og en.

De er med  på bokstavelig talt å holde hjula i gang.

Vink gjerne til de i det du ser de fyker forbi.

De er unntatt fra karantene og fyker land og strand rundt.

Vi sender dem alt vi har av gode tanker og er veldig takknemlig.

Det er mange som er i jobb for at vi skal ha det bra.

Mange er samfunnskritiske bedrifter som må være i virksomhet.

Bedrifter vi er avhengig av hvis vi skulle få en fullstendig lockdown.

Og så til det vi tar som en selvfølge vi egoister.

Alle som jobber i helsevesenet.

Alt fra renholdere til kokker, vaktmestere og helsearbeidere.

Det er veldig veldig mange som utsetter seg for mulig smitte for at vi andre skal ha det bra.

Det er også veldig mange som fortviler over å ikke kunne gå på jobb fordi de mister inntekten sin.

Mange driver egne bedrifter og er avhengig av inntekt.

De må være ute og møte kundene sine.

Når kundene da ikke kommer eller det er forbud mot å møtes, risikerer de å miste livsgrunnlaget sitt.

Så vi som har mulighet til å gjemme oss litt bort, vi kan ikke klage.

 

Så både Tuttapus og jeg, vi er takknemlige.

Jeg har ikke spurt henne, men det ser sånn ut.
Akkurat nå har vi inntatt balkongen.

Solen skinner og fuglene kvitrer og det går mot vår.

Send noen gode tanker til alle de som står på for felleskapet.

Send også litt kjærlig omsorg til de som sliter tungt i disse dager.

I dag